Max sin drømmebursdag: Vintercamping i -18,5 grader!

Legg igjen en kommentar til Max sin drømmebursdag: Vintercamping i -18,5 grader!
Luksusdyret godt innpakket med dekken, sovepose og dunjakke.

I går hadde Max bursdag, og i år som i fjor ble dagen feiret med hans favorittaktivitet; overnatting ute. Max virkelig ELSKER det, og det var spådd både sol og gode temperaturer, så fredag pakket vi sakene og reiste til en øde flekk på Sjusjøen.

Mye har skjedd siden forrige bursdag, og mye har skjedd siden jeg fikk Max. Han har «alltid» vært der som en viktig del av livet mitt, og han er virkelig som en god vin – Max blir bare bedre for hvert år som går. Før likte han ikke nærkontakt i det hele tatt. Nå kommer han gjerne og ber om kos. Det gjør det ekstra hyggelig å campe sammen, for både han og jeg setter pris på å dele sovepose!

Å dele sovepose ble virkelig nødvendig i helgen. Det var spådd 8 minusgrader om natta, men endte opp med å bli -18,5 på det kaldeste. Brr! Takket være dekken, soveposer og ulldekken gikk det heldigvis veldig fint, og både to og firbeinte storkoste seg både seint og tidlig. Kalde netter ble belønnet med strålende solskinnsdager og skareføre. Vi har kost oss med trugeturer, rusleturer og skiturer, i tillegg til å grille ansiktet i sola sammen med Linda og hundene hennes.

Jeg gleder meg til mange fine turer også i året som kommer! Fordelen med avlyste stevner er at helgene kan benyttes til aktiviteter jeg ikke har hatt mulighet til å prioritere på samme måte tidligere, som å dra på tur. Kontakten man får med hundene gjennom å dele slike opplevelser sammen er helt unik, så for meg er dette er verdifullt avbrekk på mange måter!

Gratulerer med dagen, lille Max <3

Jeg håper han blir minst like gammel som sin mamma Bambam, som ble 17,5 år gammel!

Max som valp!

Ny hund?

Legg igjen en kommentar til Ny hund?

Nå har jeg en hund på 15 år, en på 10 år og en på 6. Da er det jo ikke unaturlig at spørsmålet om ny hund melder seg!

For min del er tre mer enn nok – selv om to av dem begynner å bli godt voksne. Det betyr ikke at de er «ubrukelige» og bare kan stues bort etter endt konkurransekarriere. Tvert imot – de krever tid og stimuli på en annen måte enn før.

Max for eksempel, har blitt døv. Han klarer ikke å henge med på de lengste turene lenger heller. Likevel har han behov for å aktiviseres både fysisk og mentalt. Det krever mer tid og planlegging fra min side. Det kan være at jeg går tur med Max og Tequila før skitur med bare Jess, for deretter å trene styrke eller søk med de små.

Samtidig synes jeg det er veldig gøy å trene opp unghunder, men jeg vil ikke ha en til hjemme. Derfor har jeg vært så heldig å få låne mamma sin dansk-svenske gårdshund Lotta! Det er en vinn-vinn situasjon for alle parter.

Så når blir det egentlig ny hund på meg? Kanskje når Max blir borte – kanskje ikke. Det får tiden vise 🙂


Å ligge i en varm bil er ikke oppvarming

Legg igjen en kommentar til Å ligge i en varm bil er ikke oppvarming
Foto: Tina M. Sandbæk

På kalde vinterdager frister det lite å tråkke rundt i mange minusgrader for å varme opp hund. Det frister kanskje mer å la hunden ligge å kose seg i varm bil med dekken på, før du dere tusler de få meterne inn til en forhåpentligvis lunken eller varm hall. Det er imidlertid viktig å huske på at det er nettopp under slike forhold du bør være ekstra nøye med å varme opp hunden godt! Skadepotensialet er stort i en kald kropp som skal løpe agility. Synes du det er for kaldt til å varme opp – ikke dra på trening! Å ligge i en varm bil gjør ikke hunden på noen måte klar for å løpe agility.

Tobeinte idrettsutøvere bruker gjerne en times tid på å varme opp, selv om de bare skal prestere i noen sekunder. Det sier litt om viktigheten av en grundig oppvarming. En oppvarmet kropp har ikke bare mindre risiko for skader – den presterer også bedre. Å varme opp fullt så lenge er ikke nødvendig, men MINST et kvarter med generell og spesifikk oppvarming bør man få til. Gjerne mer.

Så hvordan varme opp? Før trening pleier jeg å gå en tur med hunden i bånd. Etter hvert slipper jeg den gjerne løs eller jogger med den. Det er den generelle oppvarmingen som får kroppen i gang. Deretter er det tid for spesifikk oppvarming, som er veldig viktig i agility. Der legger vi inn triks som aktiverer musklene som skal brukes, blant annet endring av posisjon, rygging og spinn. La gjerne hunden hoppe over eller opp på noe før den freser over hinderne i agilitybanen, og legg inn noen spurter. Like før det er vår tur rusler vi rundt ved banen – bevisste på å hele tiden holde kroppen i gang.

Etter treningen er det viktig å gå ned før du legger den i buret igjen. Og når det er deres tur igjen; yes – på’n igjen med oppvarming. Har det gått mer enn 20 minutter siden aktivitet er kroppen kald igjen, og oppvarmingen tar mer tid enn om det har gått kortere tid siden hunden var i aktivitet.

Ta vare på den firbeinte atleten din og deg selv, og varm opp sammen 🙂


Litt rustne, men endelig i gang igjen!

Legg igjen en kommentar til Litt rustne, men endelig i gang igjen!
Flink Jess! Foto: Tina M. Sandbæk

I helgen kunne vi ENDELIG løpe skikkelig agility igjen etter en laaaang periode uten.

Vi startet mildt sagt på bunnen begge dager, med masse rart fra både hund og fører. Fordelen er heldigvis at de kan det ikke bli stort verre, og vi endte opp med super progresjon for hver økt. Jan Egil hadde satt opp morsomme og utfordrende baner. Jess viser stadig mer selvstendighet, og det gjør jobben min som fører mye greiere enn den har vært tidligere. I stedet for å «holde henne i hånden» hele tiden kan jeg plassere meg riktig og vise neste hinder. Hvis jeg vet hvor neste hinder er da, vel og merke…

Banedemensen rammer hardt i coronatider!

Det å huske baner etter mange uker uten viste seg å være en (ikke veldig overraskende) utfordring. Jeg burde kanskje lest litt om hvordan man kan unngå å glemme banen i forkant 😉

Heldigvis kom vi fort inn i det igjen. Nå håper vi på enda flere gode treningsøkter i tiden framover, og skulle ikke restriksjonene tillate det skal vi uansett kose oss masse på skiturer – både bortover, oppover og nedover. Jeg har nemlig skaffet meg toppturski i mangel på agilitysesong, så forhåpentligvis kan vi se fram til noen flotte turer i fjellet i løpet av våren. Har du noen gode turtips å dele tar jeg dem gjerne imot!


Nytt år, nye muligheter…?

Legg igjen en kommentar til Nytt år, nye muligheter…?
Foto: Tina M. Sandbæk

Å lage planer og sette seg mål for sesongen 2021 er utfordrende med tanke på den uforutsigbare situasjonen vi befinner oss i. Blir det landslagsuttak i vår, eller konkurranser i det hele tatt? Eller må vi belage oss på et tredje år uten mesterskap?

Uttak eller ikke: Det eneste vi kan gjøre er å forberede oss som om det blir VM i Estland. Jeg og Jess vil kjempe om en plass i troppen der. Med stengte haller og begrensede konkurransemuligheter blir det tøft, men slik er det for så godt som alle. Kanskje har vi faktisk en fordel der, i og med at vinter og vår aldri har vært noen stor agilitytreningsperiode for oss uansett. Disse månedene bruker vi heller på å bygge fysisk styrke, utholdenhet og ikke minst motivasjon ved å gjøre alt annet enn agility.

Vi har meldt oss på kurs i store, flotte Kongsvingerhallen i løpet av vinteren, men om de lar seg gjennomføre gjenstår og se. Forrige gang måtte vi reise hjem etter dag en. Jeg håper vi får trent både der og i egen hall om noen uker.

Mottoet for året må nesten bare bli å ta ting som de kommer. Det er jo litt alright det også, er det ikke?


5 tips som gjør deg til den mest populære hundeeieren i skiløypa

Legg igjen en kommentar til 5 tips som gjør deg til den mest populære hundeeieren i skiløypa

Hunder i løypa er både elsket og hatet – med god grunn.

Det er ikke til å stikke under en stol at det finnes noen uoppdragne hundeeiere der ute. Hvert år skrives det side opp og ned om hundemøkk i løypa, lausbikkjer og konflikter. Samtidig er det mange som gjør en kjempejobb for å ikke være til bry. Den sistnevnte gruppen hører man fint lite om. Det er kanskje nettopp fordi de ikke er til hinder eller ulempe for noen.

Hvordan blir man den hundeeieren andre skiløpere digger, og til og med slenger komplimenter til?

  1. Unngå møkk i løypa: De færreste er interessert i brun smøring under skiene sine! Ved å lufte hunden godt før du spenner på deg skiene minsker sjansen for at den går på do i løypa betraktelig. Dermed får du også varmet hunden godt opp før skituren og redusert risikoen for skader. Hvis hunden likevel skulle gjøre fra seg underveis i skituren bør møkka fjernes fra løypa. På lange turer i områder hvor det ikke er søppelkasser tilgjengelig skjønner jeg at de færreste ser på hundeposer som et alternativ, særlig hvis man skal gå en runde og ikke kan sette igjen posen og ta den med på tilbakeveien. Jeg pleier å ha en papp-bit fra pizzaeske eller lignende i lomma som jeg bruker som spade på turer i skog og fjell (ikke lysløyper o.l!). Den gir meg muligheten til å kaste møkka langt unna løypa, og kan brettes sammen og eventuelt legges i en pose i lomma etterpå. Alternativt kan man bruke staven, men det blir fort både grisete og vanskelig.
  2. Lær hunden å gå på siden av sporet (klassisk): For å være til minst mulig hinder for andre skiløpere er det lurt å lære hunden å gå på den siden av sporet som er lengst mot kanten av løypa – hovedsaklig høyre side. Det gir de som passerer eller skøyter fri bane. En annen fordel er at det blir færre spor i løypa, fortrinnsvis på myk snø. Å kunne gå på siden er nyttig både for løse hunder og hunder som går i bånd. Hvis hunden trekker, vær oppmerksom på at det kan gi en noe skjev belastning å hele tiden gå på en side. Det kan være lurt å også gå litt i venstre spor når det ikke kommer noen imot for å unngå dette. Når jeg går over i venstre spor vil jeg at hunden søker over på den andre siden av sporet, altså mot venstre. Derfor er min kommando på denne adferden «siden» – når jeg sier det responderer hunden med å søke mot utsiden av sporet på den siden jeg går. Dette kan læres inn ved å belønne hunden for ønsket adferd, samt å korrigere den når den søker mot midten av løypa. Med korrigering mener jeg å stoppe opp, kanskje si «ups» eller et annet ord i det øyeblikket den gjør feil, for så å geleide hunden på rett veg igjen. Dette kan ta tid, men er en verdifull investering som gjør skiturene mindre masete for dere begge på sikt! Klarer du å være konsekvent på denne «regelen» er det enkelt for hunden å forstå hva den skal gjøre. Lar du det skli ut i visse situasjoner er det vanskeligere.
  3. Ha kontroll på hunden i møte med andre hunder og mennesker: Dersom du velger å ha hunden din løs har du som hundeeier et stort ansvar. At det ikke er båndtvang betyr ikke «full frislipp». Hundeloven regulerer dette veldig tydelig. En hund skal ikke løpe bort til andre, og heller ikke være til ulempe for omgivelsene. Du kan lese mer om båndtvang, hundeloven i dette innlegget , samt mer om hundeeiers ansvar i dette. Kall hunden inn til deg ved behov. Lær den gjerne å gå fot ved siden av deg på kommando. Det kan være nyttig i møtesituasjoner, eller dersom du for eksempel ser at noen er veldig redde, møter en hundeeier som har problemer med å holde igjen sin hund eller lignende. Klarer du ikke å ha kontroll på hunden din må du ha den i bånd. Også i bånd er det viktig å ha kontroll. En hund som virrer rundt til eller løper med strikken på tvers over halve løypa kan skape farlige situasjoner. Det kan resultere i alt fra brukne staver til bein. I verste fall kan hunden bli drept. Det har dessverre skjedd at skiløpere og hunder har krasjet i hverandre, med tragisk utfall. Vær også oppmerksom på at det finnes enkelte skiløyper hvor det er påbudt å ha hunden i bånd. Sjekk lokale forskrifter for å finne ut om det er tilfelle i ditt område.
  4. Tren på passeringer og møtesituasjoner: I de mest populære skiløypene er det gjerne folksomt. Man kan støte på utfordringer som pulker, barn og andre hunder som løper imot eller forbi. Det er det enkelte hunder som reagerer på. Forbered deg godt og tren på dette, gjerne sammen med en annen erfaren hund. Start i rolig tempo og med god avstand dersom hunden din synes det er vanskelig. Belønn ønsket adferd underveis.
  5. Vær alright!: Si takk til folk du ser gjør plass til deg, gi et smil til de du passerer, ta med deg godt humør ut på turen og gå foran som et godt eksempel. Gjør det du kan for at folk i løypa skal få en god opplevelse med hunder på skitur! Hvis du ser en unge som sliter i en bakke kan du tilby dem å få henge på litt. Det gjør som regel selv de største surpompene blide igjen! Hvis det er en eldre person som sier «fin hund», la dem gjerne få hilse på og slå av en prat – som regel setter de stor pris på det, og mimrer kanskje tilbake til gamle minner med egne hunder! Ikke la de hundeeierne som er idioter få ta størst plass og ødelegge for andre. Legg heller et større press på dem om å oppføre seg ved å være et godt forbilde selv. Jo flere vi har av dem, jo mindre er sjansen for fremtidige restriksjoner for hunder i løypene. Det har skjedd i utlandet – slik vil vi ikke ha det her!

God skitur!


Foring av hund før/etter trening

Legg igjen en kommentar til Foring av hund før/etter trening

Aktive hunder trenger mat, akkurat som aktive mennesker! Det som er viktig å tenke på, særlig hvis man er aktiv i en hundesport, er når fôringen legges inn.

Hovedregelen jeg benytter meg av er at det skal gå minst to timer fra fôring til hard treningsøkt eller aktivitet. Ved krevende eller stressende aktiviteter kan det nemlig være en risiko for magedreining. Hunder med dyp brystkasse er spesielt utsatte for dette, men siden magedreining er alvorlig og i verste fall kan føre til at hunden dør, tar jeg ingen sjanser. Skal jeg gå en rolig tur trenger det ikke gå like lenge, men ved aktivitet som agility eller trekk venter jeg definitivt! Så hvis jeg da skal delta på et stevne der første løp er klokka sju om morgenen, da er det bare å stå opp tidlig!

Hunden kan også ha behov for påfyll av næring etter aktivitet, for eksempel hvis man har vært på skitur eller lignende. Det er imidlertid viktig å gå ned hunden og la den roe seg før den spiser. Jeg venter gjerne minst en halvtime, og passer i tillegg på at porsjonen ikke er veldig stor. Jeg gir heller flere små måltider i løpet av en dag enn få store!

To av hundene mine spiser veldig fort, som heller ikke er fordelaktig. Det løser jeg ved å bruke «spis sakte-skåler» med mønster inni, som gjør at hunden må jobbe mer for å få tak i maten. En annen mulighet er å la hunden snuse seg frem til måltidet i en snusematte eller et søk i huset.

Når det er sagt er det veldig sjeldent at hundene mine får vanlige «måltider» – stort sett fordeles hver hund sin porsjon utover dagen i form av belønninger. De må altså jobbe for føden, og får kun svært små mengder om gangen. Det hjelper meg også unngå at de blir for tykke, i tillegg til at tørrforet får en høyere verdi som belønning. Vinn-vinn!


Hvordan forebygge smittsomme hundesykdommer?

Legg igjen en kommentar til Hvordan forebygge smittsomme hundesykdommer?
Foto: Maja Rokavec


Fjorårets hundesykdom og årets pandemi blant oss tobeinte er en god påminnelse om at men gjennom små grep i hverdagen kan utgjøre en stor forskjell for å forebygge smitte. Hva gjør du for å unngå at hunden din blir smittet av sykdommer som for eksempel kennelhoste?

Risikoen for å bli smittet øker der det er mange samlet, som på stevner eller treninger. Som konkurranseutøver er potensielle smittefarer noe som alltid ligger i bakhodet. Derfor har jeg samlet de fire viktigste grepene jeg gjør for å unngå at hundene mine skal bli syke:

  1. Sørg for at hunden er vaksinert og gjør deg kjent med lokale forhold.
    Et selvskrevent punkt! Jeg vaksinerer hundene mine for å beskytte både dem og andre hunder rundt oss.Når vi reiser utenlands setter jeg meg inn i hvilke vaksiner eller behandlinger som må eller bør tas. Går turen til Sør-Europa ville jeg for eksempel vaksinert mot leptospirose og unngått at hundene mine drakk fra stillestående vann. Skal jeg til et land med sandfluer behandles hundene forebyggende og luftes godt før skumringen kommer og insektene er mest aktive.
  2. Ikke del vannskål, bur eller leker med andre. Sykdommer som kennelhoste spres fortrinnsvis gjennom direkte kontakt mellom hunder, men smitte kan også skje via skål eller leke. Derfor unngår vi å dele leker med andre, og på trening eller stevne står ikke vannskåla framme (med mindre den har lokk). Jeg lar heller ikke hundene mine drikke fra andres vannskåler.Bur forsøker jeg også å unngå å dele, først og fremst på grunn av utøy som lopper og lus. Treningsgruppa vår har et hunderom der hver hund har sin egen «leilighet». På steder der bur deles ville jeg i det minste byttet teppe og skåler mellom hver hund. Jeg er veldig glad i å bruke stoffbur når vi er på besøk hos andre klubber eller på konkurranser fremfor å låne andres bur. De er enkle å ta med seg, og gir hunden en trygg og kjent «bolig».
  3. Hold avstand til andre hunder og ikke hils på alle dere møter. Mange sykdommer overføres ved kontaktsmitte, derfor er det ytterst få hunder jeg lar mine hunder få hilse på eller leke med. Enkelte jeg møter synes nok jeg er en fryktelig kjip «hundemor», men jeg tror ikke hundene mine har verken glede eller nytte av å hilse på alt og alle. De har noen gode lekekamerater de morer seg masse med. Skulle noen bli syke er det lettere å spore hvor smitten kom fra, og ikke minst begrense videre spredning.
  4. Plukk opp hundens avføring. Noen sykdommer, for eksempel parvovirus eller parasitten giardia, kan smitte via avføring. Derfor kan det være lurt å plukke opp hundens avføring. Jeg forsøker også å unngå at hundene mine snuser på andres.

Det er ikke for å være «kul» eller «trendy» at noen trener lite agility med hundene sine

Legg igjen en kommentar til Det er ikke for å være «kul» eller «trendy» at noen trener lite agility med hundene sine
Foto: Jukka Pätynen, Koirakuvat.fi

I dag poppet det opp et minne på Facebook som minnet meg om et tema jeg er veldig opptatt av. Minnet var fra VM i Sverige for to år siden, med Tequila. På sendingen ble det sagt at Tequila presterer best med ekstremt lite trening, og det er helt riktig. Men så er det også noen som har motforestillinger mot nettopp det. Det blir sagt at det nå har blitt en «trend» å trene minst mulig, og jeg hører folk si det er bare tull eller at de som trener lite med agilityhindre gjør det mer for å breske seg enn noe annet. Eller at det er bare ljug. Derfor tenkte jeg å benytte anledningen til å forklare litt og kanskje rydde opp i noen misforståelser.

Jeg tror de fleste som trener hundene sine lite med hindre har en grunn til det, og det har også jeg hatt. Tequila presterte desidert best med minst mulig terping og trening. Og jeg kjenner faktisk min hund bedre enn de som står på sidelinjen.

For det første var det veldig begrenset hvor lenge spitzehjernen klarte å holde fokus, og hvor lenge kroppen ville yte maksimalt før den gikk over i «Economy-mode». Jeg vil ha en hund som elsker oppgaven den skal utføre og gir alt på banen, derfor ble minutter og sekunder med agilitytrening strippet ned til det minimale – for maksimal effekt. Hvis vi gjorde ting flere ganger trodde Tequila dessuten at hun hadde gjort feil, selv med ulik rekkefølge eller handlingvalg. Det resulterte i at hun ble usikker. Heller ikke noe man ønsker for en agilityhund!

Det største komplimentet jeg har fått som hundetrener er at «du har virkelig fått det beste ut av den bikkja». Det er nettopp fordi jeg har tatt hensyn til hennes behov, utnyttet hennes sterkeste sider og gjort mitt for å styrke de svake. Det kan være vanskelig, ikke minst på grunn av press fra «alle andre», derfor er det desto mer stas å lykkes når man har vært tro til sin egen plan. Derfor mener jeg det er BRA at flere i større grad lærer seg å ta hensyn til egen hund. Framfor å presse dem gjennom runde på runde på trening eller kurs, når det ikke gjør akkurat den hunden bedre. Jeg vet godt hvordan det er å ha en hund som må trene mye også – Jess er definitivt på den siden av skalaen! For henne er det best med masse hindertrening, derfor legges løpet opp på en helt annen måte når hun skal prestere.

Det er ikke lett å stå som tilskuer på landslagssamling helgen før et verdensmesterskap og få høre at «du burde trene hunden din du også, det er det konkurrentene dine gjør nå». Da er det lett å vike fra planen, selv om man innerst inne vet at resultatet i det mesterskapet blir bedre hvis man sparer opp litt ekstra krutt. Eller å stå på et kurs der instruktøren ber deg løpe en runde til, når du egentlig er fornøyd og vet at hunden har fått nok.

I stedet for å trene med hindre kan man styrke og forberede hundens fysiske form, slik at den er minst like godt rustet som konkurrentene. Samtidig som hindermotivasjonen holder seg på topp. Tequila trente agility tre ganger mellom uttaket i juni og VM i oktober. Tre korte økter med full fart og fres. Det funket fett.

Gjør det som er best for DIN hund, uavhengig av hva omverdenen måtte mene om det. Respekter at folk gjør ting på forskjellige måter, av ulike årsaker. Det blir så bra!


Agility for barn – her er mine tips!

Legg igjen en kommentar til Agility for barn – her er mine tips!

Agility er en super måte å aktivisere både to-og firbeinte familiemedlemmer på. Man er fysisk aktiv, ofte uten å merke at man blir sliten, fordi det er så gøy! I agility er det fart og spenning hele tiden, som kan gjøre det lettere å holde på oppmerksomheten til unge førere. Men hvordan introdusere barn for agility?

Les også: Hvorfor er det så få barn som driver med hundesport?

Jeg har ikke barn selv, og heller ikke veldig mye erfaring med barn, men gjennom flere år har både jeg og Åsmarka blandede agility hatt ulike opplegg for barn. Både vist agility for dem, og latt dem prøve selv med våre hunder. Vi har også hatt barn på introduksjonskurs. Her er litt om erfaringene jeg har gjort meg.

1. Gjør teorien morsom

Det virker kanskje kjedelig, men prinsippene om hundetrening er viktig å kunne, selv om man løper med en erfaren hund. Utfordringen er da å gjøre «kjedelig» teori morsomt!

Når hunden gjør noe riktig skal den belønnes for det, og mange barn ser ut til å få en aha-opplevelse når de lærer om positiv forsterkning. Jeg har fått tilbakemeldinger fra voksne at de har opplevd at barna har tatt ibruk denne tankegangen på skolen og i familien – helt supert! Adferd du vil ha mer av belønner du. Adferd du ikke er begeistret for kan du overse, eller guide i en annen retning.

Klikkertrening!

Det er lettere å lære med praktiske oppgaver. Nylig hadde jeg besøk av den lokale skolen, og da delte jeg ut en klikker til hver elev, slik at de kunne klikkertrene hverandre til å gjøre et triks. Elevene gikk sammen to og to. Den ene var hund, den andre var hundetrener. Hundetreneren hadde i forkant bestemt seg for et triks «hunden» skulle gjøre, og belønnet for bevegelser i riktig retning helt til trikset bar på plass. Veldig gøy for alle parter! I tillegg er det nyttig for barna å forstå hvor vanskelig det kan være for hunden å skjønne hva vi ønsker eller forventer av den. Dermed lærer de også at de må hjelpe hunden mer hvis den ikke forstår, framfor å bli sint eller frustrert.

2. Tørrtrening uten hund

Når vi løper agility er det viktig at vi som førere er tydelige ovenfor hunden på hvor vi skal. Vi vider vei med handling, altså kroppspråk, og stemmen vår. Det er lurt å introdusere barnet for dette uten hund først.

Øvelse gjør mester! Åsen skole på besøk.

Dette kan også gjøres til en morsom lek ved at barna handler hverandre! Det kan være lurt å prøve seg som både hund og fører for å forstå handlingen fra begges synsvinkel.

3. Hold øktene korte og intensive

Som med hundetrening – ikke dra det for langt. Øktene bør være korte og intensive, ideelt sett uten at det er for mye ventetid i mellom. Det kan nok være en årsak til at mange barn faller av ordinære treninger – det blir rett og slett for mye dødtid. Hvis man ikke har mulighet til å gjøre noe med den biten kan man kanskje som forelder hjelpe til med å gjøre ventetiden mer spennende? Hva med å benytte anledningen til å lære gode rutiner for opp- og nedvarming for eksempel, eller tørrtrene på utfordringer i banen på sidelinjen?

4. Unngå terping

For mange av oss er terping på detaljer en spennende del av det å trene hund, men for barn er det gjerne det å løpe en bane som fenger mest.

5. Passende utfordringer

Noen barn er naturtalenter, andre trenger litt flere repetisjoner før ting sitter. I tillegg avhenger mye av hvor erfaren og lydhør hunden er! Tilpass nivået på utfordringen etter den aktuelle ekvipasjen. Det er viktig å bygge mestringsfølelse, men ikke vær redd for å utfordre heller! Lette baner kan fort bli kjedelige, derfor er det lurt å variere og gradvis øke vanskelighetsgraden.

6. Ha det gøy!

Den siste, og kanskje viktigste huskeregelen – hundetrening skal være gøy!

Lykke til, kos dere!