Nytt år, nye muligheter…?

Legg igjen en kommentar til Nytt år, nye muligheter…?
Foto: Tina M. Sandbæk

Å lage planer og sette seg mål for sesongen 2021 er utfordrende med tanke på den uforutsigbare situasjonen vi befinner oss i. Blir det landslagsuttak i vår, eller konkurranser i det hele tatt? Eller må vi belage oss på et tredje år uten mesterskap?

Uttak eller ikke: Det eneste vi kan gjøre er å forberede oss som om det blir VM i Estland. Jeg og Jess vil kjempe om en plass i troppen der. Med stengte haller og begrensede konkurransemuligheter blir det tøft, men slik er det for så godt som alle. Kanskje har vi faktisk en fordel der, i og med at vinter og vår aldri har vært noen stor agilitytreningsperiode for oss uansett. Disse månedene bruker vi heller på å bygge fysisk styrke, utholdenhet og ikke minst motivasjon ved å gjøre alt annet enn agility.

Vi har meldt oss på kurs i store, flotte Kongsvingerhallen i løpet av vinteren, men om de lar seg gjennomføre gjenstår og se. Forrige gang måtte vi reise hjem etter dag en. Jeg håper vi får trent både der og i egen hall om noen uker.

Mottoet for året må nesten bare bli å ta ting som de kommer. Det er jo litt alright det også, er det ikke?


5 tips som gjør deg til den mest populære hundeeieren i skiløypa

Legg igjen en kommentar til 5 tips som gjør deg til den mest populære hundeeieren i skiløypa

Hunder i løypa er både elsket og hatet – med god grunn.

Det er ikke til å stikke under en stol at det finnes noen uoppdragne hundeeiere der ute. Hvert år skrives det side opp og ned om hundemøkk i løypa, lausbikkjer og konflikter. Samtidig er det mange som gjør en kjempejobb for å ikke være til bry. Den sistnevnte gruppen hører man fint lite om. Det er kanskje nettopp fordi de ikke er til hinder eller ulempe for noen.

Hvordan blir man den hundeeieren andre skiløpere digger, og til og med slenger komplimenter til?

  1. Unngå møkk i løypa: De færreste er interessert i brun smøring under skiene sine! Ved å lufte hunden godt før du spenner på deg skiene minsker sjansen for at den går på do i løypa betraktelig. Dermed får du også varmet hunden godt opp før skituren og redusert risikoen for skader. Hvis hunden likevel skulle gjøre fra seg underveis i skituren bør møkka fjernes fra løypa. På lange turer i områder hvor det ikke er søppelkasser tilgjengelig skjønner jeg at de færreste ser på hundeposer som et alternativ, særlig hvis man skal gå en runde og ikke kan sette igjen posen og ta den med på tilbakeveien. Jeg pleier å ha en papp-bit fra pizzaeske eller lignende i lomma som jeg bruker som spade på turer i skog og fjell (ikke lysløyper o.l!). Den gir meg muligheten til å kaste møkka langt unna løypa, og kan brettes sammen og eventuelt legges i en pose i lomma etterpå. Alternativt kan man bruke staven, men det blir fort både grisete og vanskelig.
  2. Lær hunden å gå på siden av sporet (klassisk): For å være til minst mulig hinder for andre skiløpere er det lurt å lære hunden å gå på den siden av sporet som er lengst mot kanten av løypa – hovedsaklig høyre side. Det gir de som passerer eller skøyter fri bane. En annen fordel er at det blir færre spor i løypa, fortrinnsvis på myk snø. Å kunne gå på siden er nyttig både for løse hunder og hunder som går i bånd. Hvis hunden trekker, vær oppmerksom på at det kan gi en noe skjev belastning å hele tiden gå på en side. Det kan være lurt å også gå litt i venstre spor når det ikke kommer noen imot for å unngå dette. Når jeg går over i venstre spor vil jeg at hunden søker over på den andre siden av sporet, altså mot venstre. Derfor er min kommando på denne adferden «siden» – når jeg sier det responderer hunden med å søke mot utsiden av sporet på den siden jeg går. Dette kan læres inn ved å belønne hunden for ønsket adferd, samt å korrigere den når den søker mot midten av løypa. Med korrigering mener jeg å stoppe opp, kanskje si «ups» eller et annet ord i det øyeblikket den gjør feil, for så å geleide hunden på rett veg igjen. Dette kan ta tid, men er en verdifull investering som gjør skiturene mindre masete for dere begge på sikt! Klarer du å være konsekvent på denne «regelen» er det enkelt for hunden å forstå hva den skal gjøre. Lar du det skli ut i visse situasjoner er det vanskeligere.
  3. Ha kontroll på hunden i møte med andre hunder og mennesker: Dersom du velger å ha hunden din løs har du som hundeeier et stort ansvar. At det ikke er båndtvang betyr ikke «full frislipp». Hundeloven regulerer dette veldig tydelig. En hund skal ikke løpe bort til andre, og heller ikke være til ulempe for omgivelsene. Du kan lese mer om båndtvang, hundeloven i dette innlegget , samt mer om hundeeiers ansvar i dette. Kall hunden inn til deg ved behov. Lær den gjerne å gå fot ved siden av deg på kommando. Det kan være nyttig i møtesituasjoner, eller dersom du for eksempel ser at noen er veldig redde, møter en hundeeier som har problemer med å holde igjen sin hund eller lignende. Klarer du ikke å ha kontroll på hunden din må du ha den i bånd. Også i bånd er det viktig å ha kontroll. En hund som virrer rundt til eller løper med strikken på tvers over halve løypa kan skape farlige situasjoner. Det kan resultere i alt fra brukne staver til bein. I verste fall kan hunden bli drept. Det har dessverre skjedd at skiløpere og hunder har krasjet i hverandre, med tragisk utfall. Vær også oppmerksom på at det finnes enkelte skiløyper hvor det er påbudt å ha hunden i bånd. Sjekk lokale forskrifter for å finne ut om det er tilfelle i ditt område.
  4. Tren på passeringer og møtesituasjoner: I de mest populære skiløypene er det gjerne folksomt. Man kan støte på utfordringer som pulker, barn og andre hunder som løper imot eller forbi. Det er det enkelte hunder som reagerer på. Forbered deg godt og tren på dette, gjerne sammen med en annen erfaren hund. Start i rolig tempo og med god avstand dersom hunden din synes det er vanskelig. Belønn ønsket adferd underveis.
  5. Vær alright!: Si takk til folk du ser gjør plass til deg, gi et smil til de du passerer, ta med deg godt humør ut på turen og gå foran som et godt eksempel. Gjør det du kan for at folk i løypa skal få en god opplevelse med hunder på skitur! Hvis du ser en unge som sliter i en bakke kan du tilby dem å få henge på litt. Det gjør som regel selv de største surpompene blide igjen! Hvis det er en eldre person som sier «fin hund», la dem gjerne få hilse på og slå av en prat – som regel setter de stor pris på det, og mimrer kanskje tilbake til gamle minner med egne hunder! Ikke la de hundeeierne som er idioter få ta størst plass og ødelegge for andre. Legg heller et større press på dem om å oppføre seg ved å være et godt forbilde selv. Jo flere vi har av dem, jo mindre er sjansen for fremtidige restriksjoner for hunder i løypene. Det har skjedd i utlandet – slik vil vi ikke ha det her!

God skitur!


Foring av hund før/etter trening

Legg igjen en kommentar til Foring av hund før/etter trening

Aktive hunder trenger mat, akkurat som aktive mennesker! Det som er viktig å tenke på, særlig hvis man er aktiv i en hundesport, er når fôringen legges inn.

Hovedregelen jeg benytter meg av er at det skal gå minst to timer fra fôring til hard treningsøkt eller aktivitet. Ved krevende eller stressende aktiviteter kan det nemlig være en risiko for magedreining. Hunder med dyp brystkasse er spesielt utsatte for dette, men siden magedreining er alvorlig og i verste fall kan føre til at hunden dør, tar jeg ingen sjanser. Skal jeg gå en rolig tur trenger det ikke gå like lenge, men ved aktivitet som agility eller trekk venter jeg definitivt! Så hvis jeg da skal delta på et stevne der første løp er klokka sju om morgenen, da er det bare å stå opp tidlig!

Hunden kan også ha behov for påfyll av næring etter aktivitet, for eksempel hvis man har vært på skitur eller lignende. Det er imidlertid viktig å gå ned hunden og la den roe seg før den spiser. Jeg venter gjerne minst en halvtime, og passer i tillegg på at porsjonen ikke er veldig stor. Jeg gir heller flere små måltider i løpet av en dag enn få store!

To av hundene mine spiser veldig fort, som heller ikke er fordelaktig. Det løser jeg ved å bruke «spis sakte-skåler» med mønster inni, som gjør at hunden må jobbe mer for å få tak i maten. En annen mulighet er å la hunden snuse seg frem til måltidet i en snusematte eller et søk i huset.

Når det er sagt er det veldig sjeldent at hundene mine får vanlige «måltider» – stort sett fordeles hver hund sin porsjon utover dagen i form av belønninger. De må altså jobbe for føden, og får kun svært små mengder om gangen. Det hjelper meg også unngå at de blir for tykke, i tillegg til at tørrforet får en høyere verdi som belønning. Vinn-vinn!


Hvordan forebygge smittsomme hundesykdommer?

Legg igjen en kommentar til Hvordan forebygge smittsomme hundesykdommer?
Foto: Maja Rokavec


Fjorårets hundesykdom og årets pandemi blant oss tobeinte er en god påminnelse om at men gjennom små grep i hverdagen kan utgjøre en stor forskjell for å forebygge smitte. Hva gjør du for å unngå at hunden din blir smittet av sykdommer som for eksempel kennelhoste?

Risikoen for å bli smittet øker der det er mange samlet, som på stevner eller treninger. Som konkurranseutøver er potensielle smittefarer noe som alltid ligger i bakhodet. Derfor har jeg samlet de fire viktigste grepene jeg gjør for å unngå at hundene mine skal bli syke:

  1. Sørg for at hunden er vaksinert og gjør deg kjent med lokale forhold.
    Et selvskrevent punkt! Jeg vaksinerer hundene mine for å beskytte både dem og andre hunder rundt oss.Når vi reiser utenlands setter jeg meg inn i hvilke vaksiner eller behandlinger som må eller bør tas. Går turen til Sør-Europa ville jeg for eksempel vaksinert mot leptospirose og unngått at hundene mine drakk fra stillestående vann. Skal jeg til et land med sandfluer behandles hundene forebyggende og luftes godt før skumringen kommer og insektene er mest aktive.
  2. Ikke del vannskål, bur eller leker med andre. Sykdommer som kennelhoste spres fortrinnsvis gjennom direkte kontakt mellom hunder, men smitte kan også skje via skål eller leke. Derfor unngår vi å dele leker med andre, og på trening eller stevne står ikke vannskåla framme (med mindre den har lokk). Jeg lar heller ikke hundene mine drikke fra andres vannskåler.Bur forsøker jeg også å unngå å dele, først og fremst på grunn av utøy som lopper og lus. Treningsgruppa vår har et hunderom der hver hund har sin egen «leilighet». På steder der bur deles ville jeg i det minste byttet teppe og skåler mellom hver hund. Jeg er veldig glad i å bruke stoffbur når vi er på besøk hos andre klubber eller på konkurranser fremfor å låne andres bur. De er enkle å ta med seg, og gir hunden en trygg og kjent «bolig».
  3. Hold avstand til andre hunder og ikke hils på alle dere møter. Mange sykdommer overføres ved kontaktsmitte, derfor er det ytterst få hunder jeg lar mine hunder få hilse på eller leke med. Enkelte jeg møter synes nok jeg er en fryktelig kjip «hundemor», men jeg tror ikke hundene mine har verken glede eller nytte av å hilse på alt og alle. De har noen gode lekekamerater de morer seg masse med. Skulle noen bli syke er det lettere å spore hvor smitten kom fra, og ikke minst begrense videre spredning.
  4. Plukk opp hundens avføring. Noen sykdommer, for eksempel parvovirus eller parasitten giardia, kan smitte via avføring. Derfor kan det være lurt å plukke opp hundens avføring. Jeg forsøker også å unngå at hundene mine snuser på andres.

Det er ikke for å være «kul» eller «trendy» at noen trener lite agility med hundene sine

Legg igjen en kommentar til Det er ikke for å være «kul» eller «trendy» at noen trener lite agility med hundene sine
Foto: Jukka Pätynen, Koirakuvat.fi

I dag poppet det opp et minne på Facebook som minnet meg om et tema jeg er veldig opptatt av. Minnet var fra VM i Sverige for to år siden, med Tequila. På sendingen ble det sagt at Tequila presterer best med ekstremt lite trening, og det er helt riktig. Men så er det også noen som har motforestillinger mot nettopp det. Det blir sagt at det nå har blitt en «trend» å trene minst mulig, og jeg hører folk si det er bare tull eller at de som trener lite med agilityhindre gjør det mer for å breske seg enn noe annet. Eller at det er bare ljug. Derfor tenkte jeg å benytte anledningen til å forklare litt og kanskje rydde opp i noen misforståelser.

Jeg tror de fleste som trener hundene sine lite med hindre har en grunn til det, og det har også jeg hatt. Tequila presterte desidert best med minst mulig terping og trening. Og jeg kjenner faktisk min hund bedre enn de som står på sidelinjen.

For det første var det veldig begrenset hvor lenge spitzehjernen klarte å holde fokus, og hvor lenge kroppen ville yte maksimalt før den gikk over i «Economy-mode». Jeg vil ha en hund som elsker oppgaven den skal utføre og gir alt på banen, derfor ble minutter og sekunder med agilitytrening strippet ned til det minimale – for maksimal effekt. Hvis vi gjorde ting flere ganger trodde Tequila dessuten at hun hadde gjort feil, selv med ulik rekkefølge eller handlingvalg. Det resulterte i at hun ble usikker. Heller ikke noe man ønsker for en agilityhund!

Det største komplimentet jeg har fått som hundetrener er at «du har virkelig fått det beste ut av den bikkja». Det er nettopp fordi jeg har tatt hensyn til hennes behov, utnyttet hennes sterkeste sider og gjort mitt for å styrke de svake. Det kan være vanskelig, ikke minst på grunn av press fra «alle andre», derfor er det desto mer stas å lykkes når man har vært tro til sin egen plan. Derfor mener jeg det er BRA at flere i større grad lærer seg å ta hensyn til egen hund. Framfor å presse dem gjennom runde på runde på trening eller kurs, når det ikke gjør akkurat den hunden bedre. Jeg vet godt hvordan det er å ha en hund som må trene mye også – Jess er definitivt på den siden av skalaen! For henne er det best med masse hindertrening, derfor legges løpet opp på en helt annen måte når hun skal prestere.

Det er ikke lett å stå som tilskuer på landslagssamling helgen før et verdensmesterskap og få høre at «du burde trene hunden din du også, det er det konkurrentene dine gjør nå». Da er det lett å vike fra planen, selv om man innerst inne vet at resultatet i det mesterskapet blir bedre hvis man sparer opp litt ekstra krutt. Eller å stå på et kurs der instruktøren ber deg løpe en runde til, når du egentlig er fornøyd og vet at hunden har fått nok.

I stedet for å trene med hindre kan man styrke og forberede hundens fysiske form, slik at den er minst like godt rustet som konkurrentene. Samtidig som hindermotivasjonen holder seg på topp. Tequila trente agility tre ganger mellom uttaket i juni og VM i oktober. Tre korte økter med full fart og fres. Det funket fett.

Gjør det som er best for DIN hund, uavhengig av hva omverdenen måtte mene om det. Respekter at folk gjør ting på forskjellige måter, av ulike årsaker. Det blir så bra!


Agility for barn – her er mine tips!

Legg igjen en kommentar til Agility for barn – her er mine tips!

Agility er en super måte å aktivisere både to-og firbeinte familiemedlemmer på. Man er fysisk aktiv, ofte uten å merke at man blir sliten, fordi det er så gøy! I agility er det fart og spenning hele tiden, som kan gjøre det lettere å holde på oppmerksomheten til unge førere. Men hvordan introdusere barn for agility?

Les også: Hvorfor er det så få barn som driver med hundesport?

Jeg har ikke barn selv, og heller ikke veldig mye erfaring med barn, men gjennom flere år har både jeg og Åsmarka blandede agility hatt ulike opplegg for barn. Både vist agility for dem, og latt dem prøve selv med våre hunder. Vi har også hatt barn på introduksjonskurs. Her er litt om erfaringene jeg har gjort meg.

1. Gjør teorien morsom

Det virker kanskje kjedelig, men prinsippene om hundetrening er viktig å kunne, selv om man løper med en erfaren hund. Utfordringen er da å gjøre «kjedelig» teori morsomt!

Når hunden gjør noe riktig skal den belønnes for det, og mange barn ser ut til å få en aha-opplevelse når de lærer om positiv forsterkning. Jeg har fått tilbakemeldinger fra voksne at de har opplevd at barna har tatt ibruk denne tankegangen på skolen og i familien – helt supert! Adferd du vil ha mer av belønner du. Adferd du ikke er begeistret for kan du overse, eller guide i en annen retning.

Klikkertrening!

Det er lettere å lære med praktiske oppgaver. Nylig hadde jeg besøk av den lokale skolen, og da delte jeg ut en klikker til hver elev, slik at de kunne klikkertrene hverandre til å gjøre et triks. Elevene gikk sammen to og to. Den ene var hund, den andre var hundetrener. Hundetreneren hadde i forkant bestemt seg for et triks «hunden» skulle gjøre, og belønnet for bevegelser i riktig retning helt til trikset bar på plass. Veldig gøy for alle parter! I tillegg er det nyttig for barna å forstå hvor vanskelig det kan være for hunden å skjønne hva vi ønsker eller forventer av den. Dermed lærer de også at de må hjelpe hunden mer hvis den ikke forstår, framfor å bli sint eller frustrert.

2. Tørrtrening uten hund

Når vi løper agility er det viktig at vi som førere er tydelige ovenfor hunden på hvor vi skal. Vi vider vei med handling, altså kroppspråk, og stemmen vår. Det er lurt å introdusere barnet for dette uten hund først.

Øvelse gjør mester! Åsen skole på besøk.

Dette kan også gjøres til en morsom lek ved at barna handler hverandre! Det kan være lurt å prøve seg som både hund og fører for å forstå handlingen fra begges synsvinkel.

3. Hold øktene korte og intensive

Som med hundetrening – ikke dra det for langt. Øktene bør være korte og intensive, ideelt sett uten at det er for mye ventetid i mellom. Det kan nok være en årsak til at mange barn faller av ordinære treninger – det blir rett og slett for mye dødtid. Hvis man ikke har mulighet til å gjøre noe med den biten kan man kanskje som forelder hjelpe til med å gjøre ventetiden mer spennende? Hva med å benytte anledningen til å lære gode rutiner for opp- og nedvarming for eksempel, eller tørrtrene på utfordringer i banen på sidelinjen?

4. Unngå terping

For mange av oss er terping på detaljer en spennende del av det å trene hund, men for barn er det gjerne det å løpe en bane som fenger mest.

5. Passende utfordringer

Noen barn er naturtalenter, andre trenger litt flere repetisjoner før ting sitter. I tillegg avhenger mye av hvor erfaren og lydhør hunden er! Tilpass nivået på utfordringen etter den aktuelle ekvipasjen. Det er viktig å bygge mestringsfølelse, men ikke vær redd for å utfordre heller! Lette baner kan fort bli kjedelige, derfor er det lurt å variere og gradvis øke vanskelighetsgraden.

6. Ha det gøy!

Den siste, og kanskje viktigste huskeregelen – hundetrening skal være gøy!

Lykke til, kos dere!


Senke bommen i innlæringsfasen eller ikke?

Legg igjen en kommentar til Senke bommen i innlæringsfasen eller ikke?

Det finnes mange måter å trene inn bommen på i agility. Et av spørsmålene som gjerne dukker opp underveis er om man skal senke bommen eller ikke. Hva svaret er kommer helt an på metoden du bruker, deg og ikke minst hunden din. Så lett – og så vanskelig!

Jeg tror derfor ikke det finnes verken en riktig eller feil måte å gjøre det på, men jeg kan i alle fall forklare litt rundt hva jeg har gjort og tenkt rundt dette med høyde i innlæringsfasen.

Jess har lært løpende felt med en variant av Mona Grefenstein sin treningsmetode – kort forklart begynt på en planke og jobbet seg bakover til hele bommen er tatt. Jeg valgte å gjøre disse stegene (med unntak av planken helt i begynnelsen, som sto mot sofaen) fra full høyde. Hvorfor? Fordi jeg synes det er nok å lære ferdigheten en gang. Er bommen lav har hunden ett løpesett. Heves den litt løper hunden på en litt annen måte. Og heves den litt til er løpesettet enda litt mer forskjellig. I mitt hode tilsvarer det at hunden blir nødt til å lære seg ørten (unødvendige) varianter av samme øvelse, som kan skape både forvirring og frustrasjon, og ikke minst bli kjedelig for både hund og eier.

Tequila lærte bom med flat planke, for så å bygge hele bommen gradvis opp, og det var i alle fall erfaringen jeg gjorde meg da – mye unødvendig tidsbruk og repetisjoner. Hun løper fortsatt helt annerledes på lav bom som på høy. Hun treffer feltene på begge varianter, men det hadde ingen positiv innvirkning på henne å «lære bommen på nytt» hver gang den ble hevet. Så jeg kommer nok til å prøve å gjøre det på samme måte i fremtiden også, men hvem vet – kanskje neste hund sier at det er nettopp gradvis heving som er riktig? Det får tiden vise!


Snart er båndtvangen over – er du forberedt?

Legg igjen en kommentar til Snart er båndtvangen over – er du forberedt?
Lykkelige, løse hunder!

Etter 20. august kan hunder i flere deler av landet løpe løs igjen. (Med mindre ditt område har utvidet båndtvang – sjekk båndtvangkartet for å finne det ut!) Det betyr imidlertid ikke full frislipp. Er du godt nok forberedt?

Hundeloven forklarer ganske tydelig hvilke regler vi som hundeeiere skal forholde oss til, også utenom båndtvangperioden. Der står det blant annet:

Hundeholderen skal påse at hunden ikke farer mot, hopper på, forfølger eller stiller seg i veien for folk som ikke godtar dette. Har en hund dette for vane, skal den bli holdt i bånd på steder som er åpne for allmenn ferdsel.

Hundeholderen skal vise særlig aktsomhet der det er barn, for å hindre slik kontakt mellom hund og barn som barnet eller voksne som følger barnet, ikke inviterer til, og for å forebygge at barn blir skremt. Om nødvendig skal hunden bli satt i bånd eller holdt tett inntil hundeholderen.

Hunder skal alltid holdes under slikt tilsyn at de så vidt mulig hindres i å drive eller forfølge vilt, jf. likevel § 9 tredje ledd.

Med andre ord har vi et stort ansvar når vi slipper hundene våre løse, og det er viktig å trene på ulike situasjoner for å være forberedt. Hunder er dyr, så uhell kan skje den beste, men med god grunntrening kommer man veldig langt! For ja – der ER mulig å gå tur med løse hunder med kontroll og uten at de er til ulempe for omgivelsene 🙂

Les mer: Skal ALLE miste lappen fordi NOEN kjører som idioter?

Etter mange måneder i bånd kan det være lurt å minne hunden på hvilke regler som gjelder når den får løpe løs igjen. Tren på innkalling og oppsøk utfordringer i tiden før, slik at dere kan imponere alle dere møter på tur! Avanser gradvis og legg opp til at hunden lykkes. Belønn når den gjør noe bra. Målet er jo at det å være med deg og høre på deg skal trumfe alt annet!

Lykke til!


Kan jeg gå Knutshøe med hund?

Legg igjen en kommentar til Kan jeg gå Knutshøe med hund?

De fleste av oss tar Norgesferie i år. Det å gå Knutshøe, Besseggens «tøffe lillebror», er et yndet turmål for mange – også med hund. Det har poppet opp flere spørsmål om denne turen er egnet for hund i sosiale medier i det siste, derfor vil jeg dele mine tips!

Turen over Knutshøe og tilbake gjennom Leirungsdalen tar 5-6 timer. Det er en helt fantastisk tur, men man må ha respekt for de bratte fjellskrentene på begge sider. Det har skjedd dødsulykker her!

To partier krever klyving, så har du veldig høydeskrekk er kanskje ikke dette turen for deg. Det samme gjelder hunden din! Har du en trygg og fjellvant hund vil turen gå fint, men jeg vil ikke anbefale å ta med hund hvis du er usikker på om den kan takle utfordringen. Det siste du trenger i de bratteste partiene er en hund som «friker ut», det kan være farlig for dere begge! Hunden vil kanskje trenge noen dytt her og der, men både store og små hunder har forsert de bratte partiene, med eller uten hjelp.

Jeg skal ikke legge skjul på at det kilte godt i magen da vi klatret opp de bratte partiene! Det første opplevde jeg som mest krevende, men minst skummelt. Det andre partiet var langt mer luftig, og desto mer skummelt å begi seg ut på! Det hjalp ikke at vi så noen med hund et stykke foran oss som fikk problemer omtrent midt i det bratte partiet. Der ble hunden rett og slett så redd at den «frøs», og de kom seg verken opp eller ned. Heldigvis var de også to som gikk sammen, slik at de fikk hjulpet hverandre.

Da det var vår tur kom det en kar forbi som sa: «Ikke for å skremme dere, men det er ganske bratt opp der». Han hadde gått over Knutshøe flere ganger – også med hund. Vi holdt derfor følge med ham oppover, og det var gull verdt! Blant annet minnet han oss på at vi må stole på hunden og fokusere på å komme oss helskinnet opp selv. Marthe gikk opp først. Deretter klipset jeg av båndet og sendte Jess opp. Hun klarte seg kjempefint, men her er det viktig at hunden er vant til å gå i fjell. Se oppover, ikke ned, og prøv å lage deg en god rute oppover skrenten.

Mestringsfølelsen på toppen var helt rå for både hund og eier!

Jeg har dessverre ingen bilder fra klatrepartiene, da vi hadde mer enn nok med å passe på oss selv. Noen glimt fra andre deler av turen finner du imidlertid blant høydepunktene på min Instagramprofil, agilityjeanette.

Hva bør jeg ha med til hunden?

  • En solid sele hunden ikke sklir ut av hvis du må løfte den
  • Et godt bånd. Jeg ville brukt med hel eller delvis strikk, slik at eventuelle rykk og napp dempes og gjør turen mer behagelig for dere begge. Jeg brukte en line på 2 meter, men dersom jeg skulle gått igjen ville jeg valgt 2,8 meter eller lenger, for å ha mer å gå på i krevende partier/når hunden hopper opp på steiner og lignende. Båndtvang eller ikke – over Knutshøe ville jeg hatt på båndet uansett, med unntak av i klatrepartiene av hensyn til egen sikkerhet.
  • Solide potesokker. Underlaget er røft og krevende, og hunden kan skli slik at det sliter på potene. Jeg valgte slitesterke sokker med gummibelegg som både beskytter og gir godt grep, men vanlige snøsokker er også bedre enn ingenting.
  • Mat/godbiter til hunden, samt vann og vannskål. Det var mange vannpytter å drikke av da vi gikk der, men på varme sommerdager er det ikke sikkert tilgangen på væske er like god.
  • Et magebelte, slik at du kan bruke armene til å balansere. Hundens bånd kan selvsagt også festes til sekken din. Jeg foretrekker å bruke trekkbelte som er ment for løping med hund framfor vanlige turbelter de gangene jeg går med sekk, da canicrossbeltene er tynnere og lettere. Dermed slipper du å få en ekstra «klump» i ryggen!
  • Et førstehjelpsskrin er selvskrevent på alle turer.

God tur!


MINE ord i en BOK!

Legg igjen en kommentar til MINE ord i en BOK!

Reklame

Jeg har skrevet forordet i den nye boka «Sterk og sprek hund – rustet for hverdag og prestasjon»!

Å holde en ekte bok, til og med en fagbok, i hendene med mine egne ord inni, det hadde jeg faktisk ikke trodd at jeg skulle få oppleve! Derfor er det stor stas å bla opp i den nye boka til Line Østerhagen, der jeg har skrevet forordet!

Line har fulgt opp hundene mine tett gjennom mange år, og lært meg utrolig mye om fysisk trening, skadeforebygging og rehabilitering. Det siste året har hun skrevet bok, og jeg har vært så heldig å få ta del i prosessen ved å lese gjennom manuset.

Dette er en bok som burde stå i bokhylla til enhver hundeeier, for den er full av viktig kunnskap som det er viktig å ha fokus på for alt fra «den vanlige» hundeeieren til den som satser i sin gren.

Line solgte 350 bøker før den i det hele tatt var blitt trykket, det sier litt om behovet for et sånt oppslagsverk om hundens kropp, skadeforebygging og trening!

Nå gleder jeg meg til å lese den «håndfaste» utgaven!