5. plass i VM!

Jeg og Tequila på gressmatta i Bologna! Foto: Gry Himle

Jeg og Tequila på gressmatta i Bologna! Foto: Gry Himle

Forrige onsdag dro jeg og Tequila til Bologna i Italia i forbindelse med årets verdensmesterskap i agility. Vi klarte bare å kvalifisere oss til reserveplass, og dro nedover uten noen som helst forventning om at vi skulle gå. Å heie fram de norske, kose seg med flott agility og ikke minst italiensk is sto på planen. Den fikk imidlertid en brå vending rett før torsdagens trening og veterinærsjekk. Da fikk jeg beskjed av ledelsen om at Hilde Bakkens Vaya var skadet og jeg måtte steppe inn på laget.

Det norske laget klare for veterinærkontroll.

Det norske laget klare for veterinærkontroll.

Man får litt blandede følelser etter en sånn beskjed. Det er utrolig moro å få æren av å gå, samtidig som man blir trist på lagkameratens vegne.

Det uansett bare å gjøre sitt beste, og det føler jeg at vi fikk til!

Treningsbanene som møtte oss på torsdag.

Treningsbanene som møtte oss på torsdag.

 

 

VM i Italia har vært målet helt siden jeg fikk Tequila for fire år siden, som denne artikkelen er et bevis på. Å nå målet, selv om vegen var ganske kronglete på flere måter, betød derfor mye for meg.

Small-laget studerer banetegningen nøye. Foto: Kjetil Harms.

Small-laget studerer banetegningen nøye. Foto: Kjetil Harms.

 

 

 

 

Small skulle gå begge sine lagløp fredag. En lang dag med andre ord. Vi tok tidlig kvelden på Hotel Zola, og sto opp grytidlig fredag morgen for frokost og en rusletur ved Unipol Arena. Da banetegningen kom, kom også godfølelsen. Den italienske dommeren Sandra Deidda hadde tegnet en hopp-bane som passet oss perfekt med løpestrekker og handling. Etter å ha diskutert ulike løsninger med lagkameratene mine, skrudde jeg på sangen jeg alltid hører på før og under brifing, og stilte meg klar til å brife banen. Etter åtte minutter der ute var følelsen enda bedre.

Video fra begge løpene våre her. Takk til kameramennene Mille og Jose!

Silje Johansen med Liz, Tarjei Bratt Hveding-Gabrielsen med Galena og Robert Bratt Hveding-Gabrielsen med Arwen og jeg gjorde oss klare. Vi var 6. lag ut. Vi hadde blitt enige om å beholde lagrekkefølgen de hadde planlagt på forhånd, med debutantene i midten, Silje til slutt og jeg først. Å komme opp av gangen og se (og høre!!!) rundt 80 norske supportere gir en gledesrus av de sjeldne. Tenk at SÅ mange bruker tid og penger for å dra ned for å støtte det norske laget! I AGILITY! Det er ganske fantastisk!

Dommeren blåste i fløyta, og vi startet. Tequila lot seg også gire opp av supporternes rop, og leverte et godt løp. Ting fungerte godt, tross et par litt vide svinger. I mål ventet vi på lagkameratene våre, som cruiset gjennom en etter en, og kom i mål med store smil. Liz rev en kloss på muren, som var nest siste hinder, men hva gjorde vel det – vi hadde tre feilfrie, og havnet på en 5. plass før finalen! Fantastisk!

Vi gikk ned hundene sammen og «debriefet» oss selv litt, før litt mat på tribunen sammen med supporterne, og heie fram large-laget. Etter en times tid gikk jeg ned til garderoben for å slappe av og nullstille før neste løp. Å ligge på et hardt betonggulv med bare et fleeceteppe mellom er ikke direkte behagelig, men du verden så godt det gjør! Å være på VM er utrolig slitsomt på grunn av trøkket i hallen, så når man skal gå to løp på samme dag er det viktig å samle krefter. Etter hvert kom også Tarjei og Robert ned for å lade. Vi så sikkert veldig fine ut der vi lå strødd på gulvet, hehe.

Også de tobeinte må ligge på lading i garderoben. Direkte behagelig var det ikke…

Også de tobeinte må ligge på lading i garderoben. Direkte behagelig var det ikke…

Ny bane og nye muligheter. Nå var det Sascha Grunder fra Sveits som skulle dømme. Jeg har alltid gått bra på banene hans, så jeg gledet meg til å se hva han hadde funnet på. Da vi fikk tegningen i hånden ble jeg først litt skuffet, og slet med å se de gode linjene og flyten. Etter å ha diskutert med lagkameratene og gått rundt banen ble det imidlertid greiere, så gikk inn til brifing med en holdning som var litt mer positiv. Åtte minutter senere hadde holdningen steget enda noen hakk, og jeg bestemte meg for at dette ble bra.

I finalen ble resultatlista snudd på hodet, slik at vi startet 5. sist. Så på noen lag, men brukte det meste av tid før løpet i garderoben og ute på luftetur med Tequila. Med seks lag igjen gjorde vi oss klare til å gå inn i slusene. Vi var klare til innsats igjen, og forventningsfulle supportere hylte som gale fra tribunen. Her var det bare å levere. Jeg har ikke den raskeste hunden, men hun er stabil. Hvis feltene satt ville det bli bra, og det gjorde det! Supporterne ropte oss fram, og det å høre jubelbrølene deres etter hvert felt ga en god bekreftelse for å pushe på enda mer – alt klaffet, og vi leverte nok et feilfritt løp. Det gjorde to andre lagkamerater også, så vi sto igjen med nok et feilfritt resultat – dette ble spennende!

De fire landene etter oss gikk, og spenningen steg. Fikk de feil, og løp de fort nok? Det var vanskelig å holde oversikt, og da sistemann gikk i mål visste vi fortsatt ikke hvor vi hadde havnet. Resultatservicen i Italia var nemlig tragisk dårlig. Noen kom bort og gratulerte oss med 2. eller 3.-plass sammenlagt. Andre mente vi hadde falt ned på 6.

Etter noe som føltes som en evighet kom imidlertid den offisielle lista, som så slik ut:

  1. Tsjekkia – 229,071
  2. Østerrike – 231,225
  3. Litauen – 232,02
  4. Tyskland – 232,084
  5. Norge – 233,752

SÅ nær bronse, så det var jo en liten nedtur der og da selv om vi også var utrolig fornøyde med innsatsen. En utrolig morsom opplevelse som viser at også Norge kan, så det gir motivasjon for videre trening. Tusen takk til Tarjei, Robert og Silje!

De neste dagene var det bare å kose seg og heie fram de andre utøverne, norske som utenlandske. Jeg og Tequila hadde gjort vårt. Det var mange gode prestasjoner. Det er alltid stort å se min store helt Silvia Trkman gå. I tillegg var Pavol Vakonic sine fantastiske løp som ga 1. og 2. plass individuelt helt rått å se på. FOR en prestasjon, både fysisk og ikke minst mentalt! Han løp med to hunder etter hverandre, og knuste alle! Å se Andy de Groote fra Belgia, som har vært Åsmarka blandedes faste trener de siste tre årene løpe inn til sølv var også helt fantastisk. For et VM!

Treneren vår, Andy de Groote fra Belgia, vant sølv!

Treneren vår, Andy de Groote fra Belgia, vant sølv!

Det hele ble rundet av med fem retters supportermiddag søndag kveld. Om lag 70 av de tilreisende var samlet, i tillegg til troppen. Det ble en hyggelig kveld med fine taler og god mat. Utøverne rettet en stort takk til supporterne, som ble kåret til VMs beste heiagjeng av FCI – ikke verst, og vel fortjent! Tusen takk til hver eneste en av dere – dere gjør faktisk en forskjell! En stor takk fortjener også sponsorer, treningskameratene mine i Åsmarka blandede og andre støttespillere. Uten dere hadde vi ikke vært der vi er i dag!

Middag med supporterne - stor stas!

Middag med supporterne – stor stas!

Neste år er det VM i Zaragoza, Spania. Vegen dit er lang, og uttaket blir knallhardt, men vi er allerede i gang med forberedelsene… Dette blir bra!

 

Zaragoza 2016...

Zaragoza 2016…

Detta inlägg är publisert i agility. Skapa ett bokmärke

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *