Hva jeg vil utsette min hund for, er faktisk opp til meg og ingen andre

Jeg bærer Tequila av banen under Swiss agility cup i 2013, etter at hun falt av et glatt felthinder. Senere meldte jeg henne aldri på stevner med glatte felthindre, fordi det er et svakt punkt for henne. Foto: Ian Watts.

…og på et agilitystevne er jeg en betalende kunde. En kunde som kan velge å benytte meg av et annet tilbud, eller å ikke kjøpe noe i det hele tatt dersom produktet som tilbys ikke er slik jeg ønsker.

Den siste tiden har det flere ganger dukket opp spørsmål om antisklitunneler på stevner. Tidligere har glatte felthindre vært i fokus. Jeg er blant dem som har spurt hva slags felthindre som skal brukes på et stevne. Grunnen til at jeg spurte, var at jeg vet at min hund har lett for å skade seg på for eksempel en glatt bom. Da vil jeg ikke utsette hunden for den risikoen, og dropper eventuelt å melde på et stevne som har en glatt bom. Min hund er elendig på å tilpasse seg det!

Å stille spørsmål om hva slags hinder som brukes betyr ikke dermed at man gjør det for å presse klubben til å kjøpe nytt. Selvfølgelig er det forståelse for at klubbene ikke har råd til å investere tusenvis av kroner i nye hindre så fort det dukker opp noe nytt! Agilityutstyr er dyrt, og i en klubb må som regel saken behandles i styret, der det også er forespørsler fra andre grupper om utstyr de trenger.

Man spør fordi man lurer, og fordi svaret man får avgjør om man melder på det stevnet eller ikke. Fordi hver og en av oss selv bestemmer hva vi vil utsette hunden vår for, og hva vi ønsker å bruke pengene våre på. For noen år tilbake valgte jeg å stå over flere stevner på grunn av glatte felthindre. Og uten «hard feelings» for den aktuelle klubben av den grunn! Jeg gjorde det bare fordi jeg personlig ikke ønsket å delta under de forutsetningene. Så kan en annen person ha helt andre forutsetninger. Det er greit!

Et underlag som en hund takler bra kan en annen takler dårlig. Hvor jeg velger å la mine hunder løpe er opp til meg. Jeg kjenner min hunds svakheter best, og avgjør hvor grensen for hva jeg vil utsette den for går. Dette bildet er fra VM, forøvrig på et underlag med supert underlag for min hund. Foto: Ian Watts.

Noen låner ut hindre til arrangører som ikke har utstyret som etterspørres, for at det ikke skal være press på klubbene om å kjøpe eget. Det synes jeg er superbra!

Det viktigste er jo tross alt hundene sin sikkerhet, og nettopp sikkerheten har det vært en enorm utvikling på de siste årene. Det har blitt innført delbare hjul, og nå er de rammeløse på full fart inn i hinderparkene. Det er mange år siden sist jeg møtte på et glatt felthinder, og den «fryktede» pølsa er på veg ut. Nå er også «tunnellrevolusjonen» i gang. Om noen år er det sikkert noe helt annet vi er opptatte av. Sporten er hele tiden i utvikling!

Vi gjør ting annerledes nå enn for bare åtte år siden, da jeg først startet med agility. Fokuset på oppvarming, skadeforebygging og sikkerhet har blitt et helt annet. Farten i banen har også økt betraktelig. Mange førere har tilegnet seg ny, nyttig kunnskap om de firbeinte atletene sine, og gjør sitt beste for å ivareta dem på en best mulig måte. La dem få lov til det, på sin måte. Kanskje har de opplevd hvor forferdelig kjipt det er å ha en skadet hund, og vil unngå å utsette seg selv og hunden for det flere ganger.

Det er som regel ikke for å være kranglete og vrang at spørsmål om hindre blir stilt! Jeg synes det er så innmari trist når det blir misforstått.

Detta inlägg är publisert i agility, bom, fysisk trening, helse, Hindre, Hjul, Meninger, Opptrening etter skade, Tunnel. Skapa ett bokmärke

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *