Det er ikke for å være «kul» eller «trendy» at noen trener lite agility med hundene sine

Foto: Jukka Pätynen, Koirakuvat.fi

I dag poppet det opp et minne på Facebook som minnet meg om et tema jeg er veldig opptatt av. Minnet var fra VM i Sverige for to år siden, med Tequila. På sendingen ble det sagt at Tequila presterer best med ekstremt lite trening, og det er helt riktig. Men så er det også noen som har motforestillinger mot nettopp det. Det blir sagt at det nå har blitt en «trend» å trene minst mulig, og jeg hører folk si det er bare tull eller at de som trener lite med agilityhindre gjør det mer for å breske seg enn noe annet. Eller at det er bare ljug. Derfor tenkte jeg å benytte anledningen til å forklare litt og kanskje rydde opp i noen misforståelser.

Jeg tror de fleste som trener hundene sine lite med hindre har en grunn til det, og det har også jeg hatt. Tequila presterte desidert best med minst mulig terping og trening. Og jeg kjenner faktisk min hund bedre enn de som står på sidelinjen.

For det første var det veldig begrenset hvor lenge spitzehjernen klarte å holde fokus, og hvor lenge kroppen ville yte maksimalt før den gikk over i «Economy-mode». Jeg vil ha en hund som elsker oppgaven den skal utføre og gir alt på banen, derfor ble minutter og sekunder med agilitytrening strippet ned til det minimale – for maksimal effekt. Hvis vi gjorde ting flere ganger trodde Tequila dessuten at hun hadde gjort feil, selv med ulik rekkefølge eller handlingvalg. Det resulterte i at hun ble usikker. Heller ikke noe man ønsker for en agilityhund!

Det største komplimentet jeg har fått som hundetrener er at «du har virkelig fått det beste ut av den bikkja». Det er nettopp fordi jeg har tatt hensyn til hennes behov, utnyttet hennes sterkeste sider og gjort mitt for å styrke de svake. Det kan være vanskelig, ikke minst på grunn av press fra «alle andre», derfor er det desto mer stas å lykkes når man har vært tro til sin egen plan. Derfor mener jeg det er BRA at flere i større grad lærer seg å ta hensyn til egen hund. Framfor å presse dem gjennom runde på runde på trening eller kurs, når det ikke gjør akkurat den hunden bedre. Jeg vet godt hvordan det er å ha en hund som må trene mye også – Jess er definitivt på den siden av skalaen! For henne er det best med masse hindertrening, derfor legges løpet opp på en helt annen måte når hun skal prestere.

Det er ikke lett å stå som tilskuer på landslagssamling helgen før et verdensmesterskap og få høre at «du burde trene hunden din du også, det er det konkurrentene dine gjør nå». Da er det lett å vike fra planen, selv om man innerst inne vet at resultatet i det mesterskapet blir bedre hvis man sparer opp litt ekstra krutt. Eller å stå på et kurs der instruktøren ber deg løpe en runde til, når du egentlig er fornøyd og vet at hunden har fått nok.

I stedet for å trene med hindre kan man styrke og forberede hundens fysiske form, slik at den er minst like godt rustet som konkurrentene. Samtidig som hindermotivasjonen holder seg på topp. Tequila trente agility tre ganger mellom uttaket i juni og VM i oktober. Tre korte økter med full fart og fres. Det funket fett.

Gjør det som er best for DIN hund, uavhengig av hva omverdenen måtte mene om det. Respekter at folk gjør ting på forskjellige måter, av ulike årsaker. Det blir så bra!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *