2015 – All in or nothing

Legg igjen en kommentar til 2015 – All in or nothing
VM i Italia - konkurransen som har vært målet siden jeg fikk Tequila i 2011. Det endte med en 5. plass for det norske laget. Foto: Jukka Pätynen / Koirakuvat.fi
VM i Italia – konkurransen som har vært målet siden jeg fikk Tequila i 2011. Det endte med en 5. plass for det norske laget. Foto: Jukka Pätynen / Koirakuvat.fi

«All in or nothing». Det var slagordet jeg gikk inn i 2015 med.

Jeg føler jeg gikk «all in» på det meste. I noen tilfeller ble jeg sittende igjen med «nothing», men andre ganger ble det heldigvis «all» også 🙂

Jeg visste at jeg måtte bli mer offensiv om jeg skulle ha sjans til å nå målene mine. Dette var året med det store målet jeg satte meg da Tequila kom til meg som liten valp våren 2011. Vi skulle til VM i Italia.

Hun så kanskje ikke ut som noen agilitystjerne med en gang, men gode gamle Max lærte henne hvordan det skal gjøres ;)
Hun så kanskje ikke ut som noen agilitystjerne med en gang, men gode gamle Max lærte henne hvordan det skal gjøres 😉

Det startet bra. På det første stevnet i Langesund fikk vi med oss en 1. plass, og flere andre gode løp. Farten var bedre enn året før, og hun var tightere i svingene. Hun var i bedre fysisk form enn tidligere, og jeg var ikke redd for å gjøre feil. Det fungerte veldig godt på henne. Tendensen fortsatte utover våren, og jeg gledet meg til uttakene skulle starte.

 

 

 

De første uttaksstevnene gikk også fint, men tirsdagen før NM i Drammen og nest siste uttak så det brått ut som om drømmen vår skulle gå i vasken. Tequila haltet og var ikke seg selv. Vi var redd det var brudd, men røntgen viste heldigvis at det ikke var fullt så alvorlig. Hun hadde rett og slett slått tåa si. Jeg er glad jeg har en hund som sier klart ifra når hun har vondt et sted. Hadde det vært Max hadde han mest sannsynlig spilt tøff og latt som ingenting.

Å starte med en hund som hadde vondt var ikke aktuelt, så det ble noen nervepirrende dager før NM. Tequila ble holdt i ro, og jeg, veterinæren og Line Østerhagen, som sjekker muskler og ledd med jevne mellomrom, fulgte nøye med på tåa. Tequila virket helt fin igjen fredag, så vi dro til Drammen, men fortsatt uvitende om det ville bli noen løp i det hele tatt. Jeg forberedte meg mentalt på nedturen, og bestemte meg for å ta ett løp om gangen. Heldigvis var det første løpet et agilityløp. Kom vi oss gjennom det hadde vi to resultater i hver gren, og var sikret plass til det siste uttaket i Trondheim.

Løpet fikk over all forventning – vi fikk en 2. plass! Resten av løpene fikk vi også med oss uten problemer. Det betød tur til Trondheim et par uker senere. Livredd for at tåa skulle bli vond igjen ble det imidlertid ingen treningsøkter mellom de to uttakene, kun rolige turer i bånd. Det var med andre ord en ganske kokende Tequila som stilte til start i Trondheim! Farten var upåklagelig – svingene derimot var litt i videste laget, men vi kom bedre gjennom enn jeg hadde fryktet! Vi fikk med oss en 2. plass der også, og endte totalt som nummer fem i uttaket – hjemmereserveplass i VM og individuell start i Nordisk. Det var både nedtur og opptur på samme tid.

Sommeren kom, og ny pause fram til Agilityuken på Lista. der fikk vi mange gode løp, som dere ser glimt av i midten av filmen over. Vi dro videre ned til Tyskland og European open. Der gikk det ikke like bra, og jeg var ikke fornøyd med verken fart eller svinger. Vi ble nummer 41 av 196 i agility og 51 av 200 i hopp, som ga en 25. plass totalt.

Nordisk i Finland ble heller ingen stor høydare. Målet var å forbedre plasseringen fra Danmark året før, hvor vi ble beste norske small-ekvipasje med en 6. plass individuelt og bronse i lag. Resultatet i Finland ble en 17. plass av 40 hunder. Greit, men kjøreturen hjem ble lang. Heldigvis gir mange timer alene i bil en muligheten til å tenke over hva som kan gjøres for å bli bedre til neste gang.

All Zet Check It Out Jess ble min <3 Foto: Kari Helene S. Knestang.
All Zet Check It Out Jess ble min i august. Foto: Kari Helene S. Knestang.

Uka før hadde jeg hentet min kommende stjerne Jess i Danmark. Å få henne var det andre store høydepunktet i året som gikk. Jeg kunne ikke bedt om en bedre hund. Mer om Jess og hvordan hun ble min i dette blogginnlegget.

Så fikk jeg vite at 1. reservene i VM, Stine og Taco, trakk seg. Dermed var det jeg og Tequila som rykket opp på den plassen, og fikk dra til Italia som 1. reserver. Oppladningen til VM startet. Vi var jo «bare» reserver selv om vi fikk dra ned, men man må jo forberede seg på alt. Det viste seg å komme godt med.

Mer om hva som skjedde i VM og 5. plassen vi fikk med oss hjem  i dette blogginnlegget!

I oktober var det duket for Norwegian open, det største agilitystevnet i Norge, med deltakere fra 12 nasjoner. Der som i VM var Tequila (og jeg) i bra slag igjen. Hvordan det gikk ser dere i filmen under:

En innholdsrik sesong var over med det. Nå har Tequila hatt fri siden 6. desember, så nå er all agilityfokus på Jess. Pensjonisten Max får også sitt, det er han veldig glad for!

Målene for 2016 kommer jeg tilbake til. Først må vi bli ferdig med det som har gått. Jeg er utrolig takknemlig for alle opplevelsene og de gode stundene hundene mine gir meg, og for alle de fine folka jeg har rundt meg. Dere gjorde 2015 til det det ble – takk!

Jeg er utrolig takknemlig for alle de gode opplevelsene disse to har gitt meg :) Og alle gode ting er tre - enda bedre kan det bli med en til i flokken :)
Jeg er utrolig takknemlig for alle de gode opplevelsene disse to har gitt meg 🙂 Og alle gode ting er tre – enda bedre kan det bli med en til i flokken 🙂 Foto: Maja Rokavec.

Slik forbereder vi oss på nyttårsaften

Legg igjen en kommentar til Slik forbereder vi oss på nyttårsaften
Nyttårsaften med hunder trenger ikke å være en negativ opplevelse for verken to- eller firbeinte. Her fra inngangen på 2015 på toppen av Ambliberget. Åtte hunder om jeg ikke husker feil
Nyttårsaften med hunder trenger ikke å være en negativ opplevelse for verken to- eller firbeinte. Her fra inngangen på 2015 på toppen av Ambliberget.

Nyttårsaften er mange dyreeieres store skrekk, men med de riktige forberedelsene kan man forebygge redselen hos mange dyr.

Her er en video av mine hunder fra dagens «trening» til nyttårsaften:

Jeg har feiret nyttår med både hester og hunder. Mine beste råd er:

  • Begynn forberedelsene i god tid. Spill lyden av raketter i stua, stallen eller hvor det måtte være. Begynn med lav lyd, og øk deretter styrken etter hvert som dyret blir vant til lyden. Jeg har pleid å sette den på når hundene vanligvis slapper av, som for eksempel etter tur, slik at de skal forbinde det med å være rolig og noe positivt.
  • Det som kanskje er aller viktigst etter min mening er hvordan du selv oppfører deg! Ikke stress og lag mye oppstyr utenom det vanlige – da vil også dyret reagere. Slapp av – det smitter over på dyret ditt.
  • Hold hunden i bånd når du lufter den – uansett om den er redd eller ikke! Selv den tryggeste hund KAN bli skremt og forsvinne.
  • Gå en lang tur på dagtid, slik at hunden er sliten når kvelden kommer.
  • Sett på litt musikk eller skru på TVen når klokka nærmer seg midnatt. Dersom hunden reagerer på lyset kan det også være lurt å trekke for gardinene.
  • Ikke gå fra dyret ditt. Vi har da sett raketter før, har vi ikke? De forandrer seg ikke så mye fra år til år.

Dette er ett av mange eksempler på videoer som kan brukes til å forberede dyrene på rakettene:

https://www.youtube.com/watch?v=PJ4KNrOsRLU

 

De siste årene har jeg vært med en vennegjeng med hundefolk som har samlet seg på toppen av Ambliberget ved Moelv på nyttårsaften, med hunder og det hele. Etter om lag 20 minutters gåing er man framme på toppen, og der pleier vi å grille og kose oss. Ved midnatt ser vi rakettene fra flere av Mjøsbyene – et utrolig flott syn! Så høyt oppe dempes også lyden. Både to-og firbeinte koser seg, men ikke ta med en hund som kan være usikker på en slik tur. Da er det bedre å begi seg enda lenger til skogs eller holde seg hjemme.

Mange hundeklubber ar de siste årene blitt flinke til å ha egne nyttårsarrangementer, der man kan trene og konkurrere gjennom natten. Veldig bra tiltak!

Ja til en dyrevennlig feiring av 2016, og til alle som kjøper raketter – vær så snill å vente med å fyre opp dem før midnatt nyttårsaften!


Pack-walk med 11 hunder

Legg igjen en kommentar til Pack-walk med 11 hunder
God sosial trening å gå i flokk!
God sosial trening å gå i flokk!

I dag møttes sju mennesker og 11 hunder fra Åsmarka blandede for å gå søndagstur sammen. Å gå i flokk er kjempefin sosial trening for hundene! Jess lærte seg blant annet at man ikke kødder med gamle damer 😉

Slitsomt å herje med så mange på en gang :)
Slitsomt å herje med så mange på en gang 🙂

Ganske glatt på skogsbilvegen i dag, men hundene var flinke til å gå (løpe…) på snøen.

Hele gjengen samlet, både store og små!
Hele gjengen samlet, både store og små!

To slitne hunder her nå – snart bærer det ut på tur med de to som har vært hjemme. Passer mamma sin Tapper i helgen, og Tequila er ikke helt i form, så hun ble hjemme fra langturen. En liten runde må hun likevel få hun også.

Tapper vil leke! Jess derimot, er for en gangs skyld sliten ;)
Tapper vil leke! Jess derimot, er for en gangs skyld sliten 😉

Jess ett år!

Legg igjen en kommentar til Jess ett år!

Denne videoen viser tiden fra Jess ble min. Både denne og filmen under må sees på PC!

Jess har nå blitt ett år gammel. Dagen ble feiret med leverpostei, agility og selvsagt noen gaver fra Tapper, Figaro og Mila 🙂

Jess kom til meg den første helgen i august – som den beste bursdagsgaven jeg noengang har fått! Hun er Drømmehunden med stor D.  Av over 50 interesserte fra hele verden var det jeg som satt igjen med gulloddet. Den lille berta som møtte meg i døra sjarmerte og imponerte fra første stund!

Hun er født i Danmark, og bodde der med eieren sin de første månedene av livet sitt. Da hun var sju måneder gammel måtte eieren hennes finne et nytt hjem til henne, og de laget denne filmen:

Jeg kjente bare Jess fra denne filmen og fra beskrivelsen til Thomas som fant og testet henne for meg, så man kan trygt si at det var en spennende tur til Danmark…! Hva var det  jeg hadde begitt meg ut på?

Jeg skulle egentlig til Danmark tidligere samme år for å hente med pyreneisk gjeterhund face rase. Det hadde vært drømmehunden min i alle år, men i kullet jeg hadde ventet på ble det ingen tispe… Etter å ha lett i lang tid etter «den rette» var det en nedtur. Å finne den face rasen jeg var ute etter var ikke lett, så jeg begynte å se etter andre mellomraser. For opp i størrelse ville jeg, men det var ikke noe annet som fristet. Da var det bare å gå en størrelse opp, og hva skaffer man seg da, om man har ambisjoner? Border collie. Rasen jeg har sagt jeg ALDRI skulle ha! Likevel ble det altså slik, og jeg angrer ikke et sekund!

Oppdretter Jane og tidligere eier Gaby har gjort en fantastisk jobb med henne. Bedre grunnlag kunne neppe blitt lagt, så det var en takknemlig jobb å overta henne!

Jeg gleder meg til fortsettelsen med denne lekne, arbeidsomme, og spreke lille borderberta. Drømmen er VM. Om åtte måneder kan vi begynne å konkurrere. Første delmål er debut på Lillehammerstevnet, men er vi ikke klare så venter vi. Det er mye jobb som skal gjøres i mellomtiden, men jeg gleder meg 🙂

 

 


Måneskinnstur på Sjusjøen

Legg igjen en kommentar til Måneskinnstur på Sjusjøen

IMG_2400

I helga jobbet Åsmarka blandede dugnad på sesongstart skiskyting på Sjusjøen. I den forbindelse var vi heldige og fikk overnatte på hytta til Marthe og Mila. Dermed ble det flotte fjellturer etter jobbingen både lørdag og søndag. Drøye to timer i løssnøen på kryss og tvers i fjellet med solnedgang og måneskinn – blir ikke stort bedre 😀

IMG_2397 (1)
Jess koste seg på sin første fjelltur i vinterlandskap. Hun løp nok omtrent dobbelt så mange kilometer som vi gikk 😉
Grei utsikt!
Grei utsikt!
IMG_2416
Trenger ikke hodelykt når månen lyser opp! Tequila poserer.
Får vel ta med et bilde av skiskytterne også :) Jeg var løypevakt bak standplass.
Får vel ta med et bilde av skiskytterne også 🙂 Jeg var løypevakt bak standplass.

Kurs med Andy de Groote

6 kommentarer til Kurs med Andy de Groote
Jess i farta på sitt første kurs! Foto: Bente Hansen
Jess i farta på sitt første kurs! Foto: Bente Hansen

I helgen har vi i Åsmarka blandede vært så heldige å ha besøk av Andy fra Belgia for sjette gang. Han ble nummer to i VM i år, og forventningene våre var som vanlig høye! Denne gangen var det ikke bare Tequila som skulle få prøve seg på banene hans, men Jess fikk også være med på sitt første kurs! Derfor er det henne jeg skal skrive om denne gangen.

Dag 1

Privattime hvor det ble fokusert mest på hoppteknikken hennes. Jess er litt over 11 måneder gammel nå, men har ikke begynt å hoppe før for litt siden, og vi er LANGT fra full høyde på 65 centimeter! Foreløpig har vi såvidt jobbet oss opp på 35 centimeter. Det er tross alt hopphindre det er flest av på en bane, og med riv hjelper det ikke hvor god man er på resten – da kommer man ingen veg! Derfor er det viktig å lære seg å hoppe riktig. Med en liten hund har liksom ikke det vært noe å bekymre seg for, men med de store er det litt annerledes, og der har jeg mye å lære.  Derfor går jeg kanskje også litt for sakte fram?

Andy ga oss noen gode råd om hvordan vi skal bygge høyden videre og hva jeg må være oppmerksom på. Jeg går også Silvia Trkmans Foundation class nå, hvor vi blant annet jobber med tette svinger. At det har gitt resultater ser dere i videoene under!

 Dag 2

Vi har bare jobbet med hopp og tunneler i HELT enkle kombinasjoner tidligere, stort sett 2-4 hopp og en tunnel eller to. Veldig lite handling, og i alle fall ikke i nærheten av det vi fikk prøve oss på i helgen! Så føler jeg tok meg litt vann over hodet selv om det ble brutt ned i små deler. Likevel var det greit å få utfordret seg selv litt, og prøvd ting jeg ikke trodde hun ville få til. Hun gjør så godt hun kan hele tiden  og gir ikke opp – flink hund!

Det jeg først og fremst ble minnet på da vi begynte å gå kombinasjonene var at hun IKKE er en spitz som trenger å bli «holdt i hånda» over alt, samtidig som at jeg må bli flinkere til å fullføre bevegelsene mine. Tequila er så erfaren at hun ikke bryr seg om at jeg slurver litt innimellom. Jess derimot, som er helt fersk, forstår ikke hva jeg mener da, så det må jeg bli bedre på! Bare det med å plassere leka i riktig hånd viste seg å være vanskelig, men det kom seg 😉 Må også begynne å trene mer med utlagt leke.

Veldig fornøyd med at hun fant de skjulte tunnelinngangene!

Dag 3

Følte ting fløt litt bedre, og jeg var flinkere til å motivere henne, rose henne og holde tempoet oppe. Det hjelper å få et spark bak innimellom, *kremt*

Det aller kuleste var kanskje å få til en «whiskey», den bevegelsen vi gjør fra  1:40 i filmen, på første forsøk 😀 Også veldig fornøyd med svingene hennes begge dager. Ikke bare rundt hoppvingene, men ut av tunneler også. Hadde heller ikke trodd hun skulle klare å hoppe hindre parallelt med fartsretningen enda, men det gikk med litt hjelp! Hinderdiskrimineringen var også veldig bra. Det var mange «lurehindre» tett på, og hun tok dem ikke 😀 Det er mitt bevis på at det i alle fall har vært gjort noe riktig i grunntreningen 😉

Har fått mange ting å jobbe videre med, og motivasjon til videre trening 🙂 Kommer nok ikke til å trene fullt så avansert som dette riktig enda, men det var kjempemoro å få testet hvordan vi ligger an – gleder meg til Andy kommer tilbake!

Å varme opp til kurs og gå ned etterpå med gode venner er den perfekte begynnelse/avslutning, hilsen Jess ;) Foto: Bente Hansen
Å varme opp til kurs og gå ned etterpå med gode venner er den perfekte begynnelse/avslutning, hilsen Jess 😉 Foto: Bente Hansen
Sist men ikke minst - de tobeinte må også ha belønning ;) Kari hadde laget kjempekule cupcakes for anledningen!
Sist men ikke minst – de tobeinte må også ha belønning 😉 Kari hadde laget kjempekule cupcakes for anledningen!

 


Bruk refleks!

Legg igjen en kommentar til Bruk refleks!
Refleksvest er et "must" i mørket!
Refleksvest er et «must» i mørket!

Høstmørket har kommet for fullt, og alt for ofte ser man (eller – ser man IKKE) folk på tur med sin firbeinte venn, uten refleks…

Uten refleks er du først synlig på 25 – 30 meters hold, mens du med refleks synes på 140 meters hold når bilen bruker nærlys, i følge Trygg trafikk . Omregnet til sekunder har bilføreren 10 sekunder til å reagere i stedet for to. Det kan være forskjellen på liv og død. Refleks reduserer risikoen for  å bli påkjørt i mørket med hele 85 prosent! Og refleksen er like viktig selv om det er gatelys.

IMG_2276

Det er anbefalt at refleksen henger i knehøyde. I omtrent samme høyde er hundene våre, så det er gode muligheter for at bilistene skal klare å se dem og kanskje klare å unngå en påkjørsel om de har på seg refleks.

Det jeg synes er viktig, er å ha reflekser og/eller lys på hunden som er synlig fra flere vinkler. Etter min mening er ikke et blinkehalsbånd eller reflekshalsbånd nok! Heller ikke bare refleksdekken – kommer hunden rett imot bilen kan den likevel være vanskelig å se, siden lyset ikke treffer refleksene på siden.

Mine hunder pleier å ha på seg:

  • Refleksdekken.
  • Lys på sele/halsbånd.
  • Bånd med refleks.

Jeg pleier å ha på meg:

  • Refleksvest.
  • Refleks nederst på ene beinet.
  • Refleks på lue/pannebånd.

Det eIMG_2266r bedre å ha på for mye enn for lite – Selv om du kanskje tror at du synes er det ikke sikkert du gjør det. Lys fra mobilen er ikke nok! Sikre både deg selv og din firbeinte venn på tur i mørket, og unngå ubehagelige opplevelser eller ulykker!

God tur 🙂

 


Gi konkurransehunden en pause!

Legg igjen en kommentar til Gi konkurransehunden en pause!
Å løpe på stranda, på fjellet eller tur i skogen er også god trening!
Å løpe på stranda, på fjellet eller tur i skogen er også god trening!

En treningspause gir ikke bare en mer motivert hund når treningen starter opp igjen. Den gir også kroppen en sjanse til å restituere seg skikkelig, og til å bygge seg opp for en ny sesong.

Er det virkelig nødvendig, sier du? Vel – se DENNE filmen og døm selv.

Glimt fra filmen som viser litt av det hundene våre må tåle. Screenshots fra dogsports.cz
Glimt fra filmen som viser litt av det hundene våre må tåle. Screenshots fra dogsports.cz

Dette gjelder ikke bare agility, men alle typer hundesport etter min mening.

Har man drevet med idrett selv vet man hvor slitsom en konkurransesesong kan være, både fysisk og mentalt. Jeg er ganske så sikker på at våre firbeinte atleter opplever det samme, selv om de ikke klarer å uttrykke det. De kan også gå lei, eller bli så slitne i kroppen at de ikke klarer å yte maksimalt lenger.

Man drar på stevner eller kurs nesten hver helg. I ukedagene er det treninger for å forbedre seg. Å droppe dem kan man jo ikke – konkurrentene trener jo og blir bedre, det ser man på Facebook! Da må man henge med det selv også?! De fleste er veldig flinke til å trene allsidig, slik at hunden ikke trenger å jobbe med hindre hver eneste dag. Likevel kan man ikke drive på den måten år etter år – det trengs solide pauser imellom!

Toppidrettsutøvere i langrenn, maraton eller hva det måtte være gjør det samme. De vet hvor viktige de planlagte pausene er for å fornye både kroppen og hodet – det veier opp for flere ting enn det lille grenspesifikke formtapet som kanskje følger med umiddelbart etterpå. Konkurrenter uten planlagte pauser kan fort ende opp med ufrivillige pauser på grunn av overtrening eller skader – det setter en mye lenger tilbake enn en planlagt pause.

Bygg muskler og utholdenhet i pausen, samtidig som hunden får være hund!
Bygg muskler og utholdenhet i pausen, samtidig som hunden får være hund!

Vi pleier å legge vår pause til vinteren, rundt desember. Den er en måned lang – minst! I denne perioden trener ikke hunden noe agility. Ikke et lite hopp bare for «moro» skyld engang! I stedet fokuserer jeg på å bygge utholdenhet og trene styrke fram mot den kommende sesongen. Vi går på ski, vasser i snøen, trener stabiliseringsstyrke, trekk, går med kløv… Det kan også være dager hvor vi ikke gjør noe som helst.

Vi gjør mye av det samme gjennom hele året, men i friperioden har man tid til å fokusere enda mer på det, og det får man igjen for. Etter pausene merker i alle fall jeg på mine hunder at de fysiske forutsetningene for å knipe hundredeler er enda bedre, OG ikke minst så er motivasjonen er på topp! Første trening etter pause har jeg alltid en hund som er ganske ute av kontroll og velger sin egen bane, bare fordi hun synes det er så utrolig kult å løpe agility igjen 🙂

På skøyter på Mjøsisen, med overlykkelige hunder på slep!
På skøyter på Mjøsisen, med overlykkelige hunder på slep!

Timingen er ikke tilfeldig. Vi rekker å få med oss en god treningsperiode, ofte med noen kurs, på høsten, slik at vi får på plass det som ikke satt de siste stevnene. Vi avslutter med «godfølelsen». Det synes jeg er viktig for å klare å senke skuldrene i pausen. Etter pausen har vi også god tid til å trene oss opp igjen på agilitybanen før konkurransene starter for fullt.

For den tobeinte kan det også være godt å koble av litt, hente ny inspirasjon og motivasjon, og kjenne at det kribler etter å komme i gang igjen.

Sett av en måned til å la hunden være hund. Det får du igjen for!


Vi nærmer oss…

Legg igjen en kommentar til Vi nærmer oss…
Fart - vår største utfordring! Foto: Jukka Pätynen/Koirakuvat.fi
Fart – vår største utfordring! Foto: Jukka Pätynen/Koirakuvat.fi

Vi har vært på to stevner etter VM, og det som er moro å se er at vi stadig kryper nærmere konkurrentene våre på tid! For det er nettopp tiden som blir vår største utfordring i neste års uttak til VM i Zaragoza og nordisk på hjemmebane i Hamar.

På NKK Hamar tok vi en 2. plass i agility, 0,42 sek bak Tarjei og Galena, en av våre argeste konkurrenter. På Norwegian open i Kongsvinger helgen etter fikk vi en 5. plass som beste resultat, og slo samme ekvipasje med 0,14 sek. Det har litt å si hvilke baner man får og hva som passer hunden, men det er i alle fall moro å se at vi nærmer oss, og kan slå dem på tid innimellom! Vi ligger på 4,3 til 4,8 meter per sekund – en klar forbedring fra i fjor, hvor mange av løpene var på 3,5-4,2 meter per sekund. Forhåpentligvis kan vi få gode tider stadig oftere etter vinterens trening… 😉 Våre løpende felt på bommen er helt klart en fordel, som er helt avgjørende i denne sammenhengen. Vi må knipe hundredeler der vi kan, når hunden i utgangspunktet ikke er blant de raskeste!

Det var også moro å sammenligne seg med de andre utenlandske ekvipasjene på helgens resultatliste:

Resultatliste fra Ag3 small på Norwegian open.
Resultatliste fra Ag3 small på Norwegian open.

Her er video av løpene våre:

Målet for Norwegian open var å komme til finalen. De sju beste fra  hvert åpen-løp kvalifiserte seg dit. Med deltakere fra 12 land og rundt 2.000 starter bare på lørdag var det tøff konkurranse om plassene, men vi klarte det! Kjempemoro, selv om vi klinte til med en disk, som dere ser først i filmen 😉

Siden sist har vi også vært omtalt i Ringsaker blad ( Bygde egen hall for å bli verdensmester ).

Norwegian open ble årets siste konkurranse for oss, så nå ser jeg fram til en god treningsperiode med Åsmarka blandede! Så får vi se, om vi klarer å krype enda litt nærmere de beste på tid i året som kommer…


5. plass i VM!

Legg igjen en kommentar til 5. plass i VM!
Jeg og Tequila på gressmatta i Bologna! Foto: Gry Himle
Jeg og Tequila på gressmatta i Bologna! Foto: Gry Himle

Forrige onsdag dro jeg og Tequila til Bologna i Italia i forbindelse med årets verdensmesterskap i agility. Vi klarte bare å kvalifisere oss til reserveplass, og dro nedover uten noen som helst forventning om at vi skulle gå. Å heie fram de norske, kose seg med flott agility og ikke minst italiensk is sto på planen. Den fikk imidlertid en brå vending rett før torsdagens trening og veterinærsjekk. Da fikk jeg beskjed av ledelsen om at Hilde Bakkens Vaya var skadet og jeg måtte steppe inn på laget.

Det norske laget klare for veterinærkontroll.
Det norske laget klare for veterinærkontroll.

Man får litt blandede følelser etter en sånn beskjed. Det er utrolig moro å få æren av å gå, samtidig som man blir trist på lagkameratens vegne.

Det uansett bare å gjøre sitt beste, og det føler jeg at vi fikk til!

Treningsbanene som møtte oss på torsdag.
Treningsbanene som møtte oss på torsdag.

 

 

VM i Italia har vært målet helt siden jeg fikk Tequila for fire år siden, som denne artikkelen er et bevis på. Å nå målet, selv om vegen var ganske kronglete på flere måter, betød derfor mye for meg.

Small-laget studerer banetegningen nøye. Foto: Kjetil Harms.
Small-laget studerer banetegningen nøye. Foto: Kjetil Harms.

 

 

 

 

Small skulle gå begge sine lagløp fredag. En lang dag med andre ord. Vi tok tidlig kvelden på Hotel Zola, og sto opp grytidlig fredag morgen for frokost og en rusletur ved Unipol Arena. Da banetegningen kom, kom også godfølelsen. Den italienske dommeren Sandra Deidda hadde tegnet en hopp-bane som passet oss perfekt med løpestrekker og handling. Etter å ha diskutert ulike løsninger med lagkameratene mine, skrudde jeg på sangen jeg alltid hører på før og under brifing, og stilte meg klar til å brife banen. Etter åtte minutter der ute var følelsen enda bedre.

Video fra begge løpene våre her. Takk til kameramennene Mille og Jose!

Silje Johansen med Liz, Tarjei Bratt Hveding-Gabrielsen med Galena og Robert Bratt Hveding-Gabrielsen med Arwen og jeg gjorde oss klare. Vi var 6. lag ut. Vi hadde blitt enige om å beholde lagrekkefølgen de hadde planlagt på forhånd, med debutantene i midten, Silje til slutt og jeg først. Å komme opp av gangen og se (og høre!!!) rundt 80 norske supportere gir en gledesrus av de sjeldne. Tenk at SÅ mange bruker tid og penger for å dra ned for å støtte det norske laget! I AGILITY! Det er ganske fantastisk!

Dommeren blåste i fløyta, og vi startet. Tequila lot seg også gire opp av supporternes rop, og leverte et godt løp. Ting fungerte godt, tross et par litt vide svinger. I mål ventet vi på lagkameratene våre, som cruiset gjennom en etter en, og kom i mål med store smil. Liz rev en kloss på muren, som var nest siste hinder, men hva gjorde vel det – vi hadde tre feilfrie, og havnet på en 5. plass før finalen! Fantastisk!

Vi gikk ned hundene sammen og «debriefet» oss selv litt, før litt mat på tribunen sammen med supporterne, og heie fram large-laget. Etter en times tid gikk jeg ned til garderoben for å slappe av og nullstille før neste løp. Å ligge på et hardt betonggulv med bare et fleeceteppe mellom er ikke direkte behagelig, men du verden så godt det gjør! Å være på VM er utrolig slitsomt på grunn av trøkket i hallen, så når man skal gå to løp på samme dag er det viktig å samle krefter. Etter hvert kom også Tarjei og Robert ned for å lade. Vi så sikkert veldig fine ut der vi lå strødd på gulvet, hehe.

Også de tobeinte må ligge på lading i garderoben. Direkte behagelig var det ikke…
Også de tobeinte må ligge på lading i garderoben. Direkte behagelig var det ikke…

Ny bane og nye muligheter. Nå var det Sascha Grunder fra Sveits som skulle dømme. Jeg har alltid gått bra på banene hans, så jeg gledet meg til å se hva han hadde funnet på. Da vi fikk tegningen i hånden ble jeg først litt skuffet, og slet med å se de gode linjene og flyten. Etter å ha diskutert med lagkameratene og gått rundt banen ble det imidlertid greiere, så gikk inn til brifing med en holdning som var litt mer positiv. Åtte minutter senere hadde holdningen steget enda noen hakk, og jeg bestemte meg for at dette ble bra.

I finalen ble resultatlista snudd på hodet, slik at vi startet 5. sist. Så på noen lag, men brukte det meste av tid før løpet i garderoben og ute på luftetur med Tequila. Med seks lag igjen gjorde vi oss klare til å gå inn i slusene. Vi var klare til innsats igjen, og forventningsfulle supportere hylte som gale fra tribunen. Her var det bare å levere. Jeg har ikke den raskeste hunden, men hun er stabil. Hvis feltene satt ville det bli bra, og det gjorde det! Supporterne ropte oss fram, og det å høre jubelbrølene deres etter hvert felt ga en god bekreftelse for å pushe på enda mer – alt klaffet, og vi leverte nok et feilfritt løp. Det gjorde to andre lagkamerater også, så vi sto igjen med nok et feilfritt resultat – dette ble spennende!

De fire landene etter oss gikk, og spenningen steg. Fikk de feil, og løp de fort nok? Det var vanskelig å holde oversikt, og da sistemann gikk i mål visste vi fortsatt ikke hvor vi hadde havnet. Resultatservicen i Italia var nemlig tragisk dårlig. Noen kom bort og gratulerte oss med 2. eller 3.-plass sammenlagt. Andre mente vi hadde falt ned på 6.

Etter noe som føltes som en evighet kom imidlertid den offisielle lista, som så slik ut:

  1. Tsjekkia – 229,071
  2. Østerrike – 231,225
  3. Litauen – 232,02
  4. Tyskland – 232,084
  5. Norge – 233,752

SÅ nær bronse, så det var jo en liten nedtur der og da selv om vi også var utrolig fornøyde med innsatsen. En utrolig morsom opplevelse som viser at også Norge kan, så det gir motivasjon for videre trening. Tusen takk til Tarjei, Robert og Silje!

De neste dagene var det bare å kose seg og heie fram de andre utøverne, norske som utenlandske. Jeg og Tequila hadde gjort vårt. Det var mange gode prestasjoner. Det er alltid stort å se min store helt Silvia Trkman gå. I tillegg var Pavol Vakonic sine fantastiske løp som ga 1. og 2. plass individuelt helt rått å se på. FOR en prestasjon, både fysisk og ikke minst mentalt! Han løp med to hunder etter hverandre, og knuste alle! Å se Andy de Groote fra Belgia, som har vært Åsmarka blandedes faste trener de siste tre årene løpe inn til sølv var også helt fantastisk. For et VM!

Treneren vår, Andy de Groote fra Belgia, vant sølv!
Treneren vår, Andy de Groote fra Belgia, vant sølv!

Det hele ble rundet av med fem retters supportermiddag søndag kveld. Om lag 70 av de tilreisende var samlet, i tillegg til troppen. Det ble en hyggelig kveld med fine taler og god mat. Utøverne rettet en stort takk til supporterne, som ble kåret til VMs beste heiagjeng av FCI – ikke verst, og vel fortjent! Tusen takk til hver eneste en av dere – dere gjør faktisk en forskjell! En stor takk fortjener også sponsorer, treningskameratene mine i Åsmarka blandede og andre støttespillere. Uten dere hadde vi ikke vært der vi er i dag!

Middag med supporterne - stor stas!
Middag med supporterne – stor stas!

Neste år er det VM i Zaragoza, Spania. Vegen dit er lang, og uttaket blir knallhardt, men vi er allerede i gang med forberedelsene… Dette blir bra!

 

Zaragoza 2016...
Zaragoza 2016…