Også kom tårene… Jeg gråter i skrivende stund fordi det å skrive dette gjør at det nå virkelig går opp for meg. At våre veier skulle skilles allerede nå. Det gjør så vondt. Daisy kommer ikke hjem igjen…

For ca 2 mnd siden dro Daisy til Sverige. Hun skulle til min gamle sjef og trener som forøvrig også er hun som nå har Mandino. Vi har hatt mye motgang, skader og utfordringer med Daisy. I tillegg har jeg opplevd den siste tiden mye usikkerhet og frustrasjon ift har hun fortsatt vondt, har hun ikke? Sitter det i hodet, eller gjør det ikke? Så vi sto veldig fast og dagene gikk i berg og dalbane. En siste endring hos Daisy var at hun var så utrolig misfornøyd i boksen. Uansett nabo og plassering. Hun sparket masse hull i boksen sin og vi tenkte det måtte ha noe med hormoner å gjøre. Satte henne på resept belagt medisin etter å ha gjennomført en ultralyd hvor den ene eggstokken var noe hoven med et stort egg. Dessverre ga dette heller ingen effekt.
Derfor valgte jeg å gjøre grep. Skifte miljø og få noen helt nye øyne til å se på henne. Med sikkerhet viste jeg at er det noen som kan hjelpe henne i riktig retning så er det der. Der har hun både en dyktig GP rytter og landslagsveterinær under samme tak. Jeg har selv jobbet på dette stedet så kjenner godt til rutiner osv.
Tilbakemeldingene jeg fikk var at hun er ikke så lett.
Likevel har hun respondert på det de har gjort der nede og blitt noe bedre! Hun er også helt rolig og fornøyd både i boks og ute. Ikke kranglete på de andre hestene.

Jeg har gått så sykt mange runder med meg selv og mine nærmeste.
Om hun kommer tilbake, vil alt bare bli som før med det samme? Eller er det en sjanse for at hun kan ha blitt bedre med en liten reset i Sverige?
Vil hun noen gang kunne bli den spranghesten som jeg har ønsket meg og som jeg for så vidt fikk en forsmak på fra når hun var 5 år og «frisk»? Det får vi dessverre aldri svar på. Jeg har bestemt meg for at hun skal få bli i Sverige. Der hvor ting nå begynner og løsne for henne og hun virker til å være fornøyd. Jeg er redd det sitter for mye i ¨veggene¨ her med skade, vondt og smerte. Hun har hatt utrolig mye uflaks den frøkna og redd det sitter litt i underhuden hennes når hun går på de samme banene osv. I over 2 år med skader, behandlinger, operasjon og opptrening om hverandre. Definitivt en hest ikke bare jeg men ganske mange her har fått brynt seg ordentlig på av både fagfolk og ryttere. Hun er altså den særeste og rareste dama i gata, men også den nok mest talentfulle og tøffeste.
Nå brytes mønsteret og jeg håper min lille øyesten vil blomstre og få vist hvilken talentfull ung dame hun egentlig er! For en råere hest skal man lete lenge etter! Jeg har en drøm om å en dag få henne tilbake når hun er pensjonert fra sporen og kan avles på <3 En liten mini Daisy en dag kanskje? <3
Crazy Daisy (kjært barn mange navn) vi ses igjen og hils Mandino <3
