Når man arbeider med hester så komuniserer vi helt annerledes enn hva vi gjør oss mennesker i mellom. Spør du meg, så har vi i denne moderne tid på mange måter ¨mistet¨ vår evne til å kommunisere. Vi er alt for opptatt av oss selv og vårt eget – ja jeg anser meg selv også inkludert i det der. Alt handler om ord. Kun masse ord og ellers lite følelser og utrykk. Har vi mennesker fortsatt alle sansene våre? Nåvel, vi mister de vel neppe, men jeg mener de blir svakere og svakere dersom man ikke bruker de.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det jeg skal skrive om nå. La oss kalle det en følelse. En følelse om å være i nuet – det å sense og ¨lese¨ uten ord hva som skjer med oss selv samt det som er rett rundt deg.

Mange jobber stadig med akkurat dette, gjennom yoga eller midfullness. Noe som jeg tenker er helt topp! Selv har jeg aldri prøvd noen av disse metodene. Men jeg har min egen greie som jeg mener jeg oppnår noe av det samme, det og ¨koble meg på¨, og jeg bruker hesten som mitt verktøy.

Daisy og meg. Er vi alle en hestehvisker med den 6 sans for dyrene?
Two minds
one soul <3

Da jeg var yngre syns jeg dette var enklere. Det var nok mye enklere fordi jeg ikke hadde så mange, kall det gjerne forstyrrelser, i mitt liv. I dag så har jeg, som sikkert mange andre, veldig mange andre forpliktelser og bekymringer i form av jobb, familie, venner, helse, hjem, skole etc. etc. I tillegg er vi veldig tilgjengelig HELE tiden. Dette gjør så klart noe med oss. Ikke bare fysisk og psykisk, men også med sansene våre.

Uansett tidene er blitt sånn og det er ikke så lett og gjøre noe med. Likevel håper jeg alle kan reflektere litt over hvor mye man selv føler man er tilstede, tillat deg selv og føle, leve i nuet og kjenn etter. For det er faktisk ganske fantastisk <3

Når man holder på med ridning og hester. Så snakker vi mye om å føle. Føle hva som skjer og føle hesten både fra bakken og på ryggen. Når man rir så kan det være snakk om den såkalte ¨rytterfølelsen¨. Men hva betyr det egentlig? I dag ble jeg minnet på hva skikkelig rytterfølelse er for meg, og i tillegg mener jeg vi alle har noe vi burde bli flinkere til å bruke. Med dette så vil jeg gjerne forsøke og fortelle hvordan dette føles og hvordan det er fra mitt ståsted.

Jeg følte meg opplagt, hadde nylig spist, jeg var ferdig med all jobb (til en forandring), hadde ingen avtaler for kvelden og hadde én hest til igjen å ri. Det er fredag kveld, det er få folk i stallen så vi får ridehuset helt for oss selv. Med null tidspress, ingen stress, tlf på lydløs og liggende i en jakke på vantet gjør at det er kun meg og min yngste trouble maker, Daisy.

Det er ekstremt sjeldent jeg har kvelder som denne. Så jeg merket med bare tanken på at jeg var ¨fri og frank¨ gjorde skuldrene mine mange kilo lettere. Jeg kunne rette mine 110% på Daisy.

Daisy er alltid litt vimsete og ukonsentrert, hun er bare 6 år og henger veldig etter utdannelsesmessig. Hun har hatt flere utfordringer i det siste med skader og feilskoing. Så vi har aldri egentlig fått en god ridekjemi meg og henne. Det har vært mye hysteri, stress og vondter.

Men i dag følte jeg meg veldig avbalansert med en instilling om at i dag er dagen jenta mi. Du og jeg.

På en eller annen måte så skrur jeg av min autopilot av en rytter som jeg vanligvis er. Jeg merker jeg kommer inn i en boble. Jeg føler, senser og får følelsen av hele hesten og alle bevegelsene til Daisy i min kropp. Plutselig legger jeg merke til jeg bruker kroppen min på en helt annen måte. Kjenner jeg blir veldig myk og det finnes ikke en muskel som ikke blir smidig. Jeg får en helt annen bevegelse i kroppen, ingen motsand. Det føles som at vi er ¨ett¨. Som om vi ¨kobler oss sammen¨ som en avatar. Det er veldig rart og forklare, men det er som jeg føler hva hun føler. Som om at jeg kobler til min 6 sans (?) på hesteryggen. Og med min avbalanserte kropp og sinn så merker jeg Daisy responderer tilbake. Aldri har jeg kunne ri henne så lett og aldri har hun gått så avslappet og rolig! Plutselig slutter hun og vingle. Hun kan gå jevne og fine sjenkelvikninger, noe hun ikke kunne for bare 2 dager siden!

Inne i hennes fulle bevegelse var det også plutselig ikke vanskelig å sitte ned på henne. Jeg bruker ingen store muskler, kun fokuserer jeg på å være i ett med henne og hun tydeligvis fokuserer på å være i ett med meg. Ingen av oss blir slitne som før. Det er som at jeg kjenner hver muskel i hennes kropp og hun responderer på hver minste lille bevegelse om ikke bare en tanke som jeg gjør tilbake.

Det kommer til ett punkt hvor jeg tenker at vi danser sammen, uten å snakke sammen, men å føle og sense sammen. Hun lar seg føre lekende lett på dansegulvet.

Daisy er en veldig vanskelig hest og ri. Hun er det man kan kalle mega følsom og super heit. Så følelsen jeg fikk i dag ble bare så ekstra sterk i forholdt til hvordan jeg har følt tidligere med andre hester.

Daisy får en god kos etter dagens fantastiske økt
Min helt spesielle 6åring, Daisy

Synd er det at jeg ikke har tatt meg tid til dette oftere. For i en hektisk hverdag med mange forstyrrelser så klarer jeg ikke være tilstede på samme måten. Er det andre hester/ryttere til stede eller jeg har et tidspress så har jeg allerede for mye og fokusere på. Det er klart at sånn er det jo bare, det er hverdagen vår. Likevel fikk jeg i dag opp øynene for å prioritere denne alenetiden med hestene mine. For alenetid uten stress med hestene mine gir meg mest progresjon. Dette vet jeg jo fra tidligere, men det er lett og glemme.

For denne conection jeg får med hestene og dyr generelt (når jeg tillater meg selv det) er nok det som har ført til at jeg på mange måter har klart meg slik jeg har her i livet. Følelsen jeg får med hesten gir meg rom og lar meg slippe alt annet. Jeg kobler meg ikke kun på med hesten, jeg kobler til meg selv også. Sikkert mye av det samme andre også får ved meditasjon osv.?

Ellers når jeg rir til vanlig så tør jeg si jeg god på å kjenne hesten, fange opp avvik, og føre hesten og la hesten bevege seg på en god måte. Flere ganger får jeg høre at jeg ¨har det¨. Noen har det ikke og andre bare har det. Som at enten kan man synge ellers kan man ikke. Heldig føler jeg meg som kanskje har en ekstra ¨gave¨. En ¨gave¨ som kan forklares som en bevegelighet og føring i bekken og sete som gjør at vi lettere kan følge hesten. Dette gjør det enklere for oss at vi kjenner hvor hesten er under oss. I form av kontroll over bakpart, forpart med skuldre og hofter. En evne til å ri hesten rett og i balanse. En evne til å kjenne hesten. Mange vil kalle dette en god rytterfølelse. Mens jeg vet det finnes også noe annet – noe mer. Nemlig det å sense hesten fra ryggen – og fra bakken for den sakens skyld. Og den sansen mener jeg vi alle har fra naturen, bare vi tør og tillate oss og kjenne etter – lytt til deg selv og hesten. Sett av litt kvalitetstid – også til deg selv 😉 <3

English version:

When working with horses we communicate completely differently from what we humans do in between. If you ask me, in this modern age we have, in many ways, “lost” our ability to communicate. We are far too concerned with ourselves and our own – yes, I consider myself included there as well. Everything is about words. Only lots of words and otherwise little emotion and expression. Do we humans still have all our senses? Well, we hardly lose them, but I mean they get weaker and weaker if you don’t use them.

I don’t quite know what to call what I should write about now. Let’s call it a feeling. A feeling of being in the present – feeling and reading without words what is happening to ourselves and what is right around you.

Many are constantly working on just this, through yoga or midfullness. Something that I think is absolutely great! I have never tried any of these methods myself. But I have my own thing which I think I achieve something of the same, that and ´connect´, and I use the horse as my tool.

When I was younger I think this was easier. It was probably a lot easier because I didn’t have many, call it interruptions, in my life. Today, like many others, I have many other obligations and concerns in the form of work, family, friends, health, home, school etc. etc. In addition, we are very accessible all the time. This clearly has something to do with us. Not only physically and mentally, but also with our senses.

Whatever the times have been like this and it is not so easy to do anything about it. Still, I hope everyone can reflect a little on how much one even feels one is present, allow oneself and feel, live in the present and feel for. Because it’s actually pretty amazing <3

When riding horses and horses. Then we talk a lot about feeling. Feel what is happening and feel the horse both from the ground and on the back. When riding, there may be talk of the so-called rider feeling`. But what does it really mean? Today I was reminded of what a good rider feeling is for me, and in addition, I mean we all have something we should be better at using. With this, I would like to try and tell how this feels and how it is from my point of view.

I felt obvious, had recently eaten, I finished all my work (for a change), had no appointments for the evening and had one horse left to ride. It’s Friday night, there are few people in the stable so we get the ride home all to ourselves. With zero time pressure, no stress, phoning on the silent and lying in a jacket on the mittens makes it just me and my youngest trouble maker, Daisy.

It’s extremely rare to have evenings like this one. So I noticed with just the thought that I was free and frank made my shoulders many pounds lighter. I could fix my 110% on Daisy.

Daisy is always a little witty and unconcentrated, she is only 6 years old and is very dependent on education. She has had several challenges lately with injuries and mischief. So we never really got a good riding chemistry me and her. There has been a lot of hysteria, stress and injuries.

But today I felt very balanced with an attitude that today is the day my girl. You and I.

Somehow I turn off my autopilot by a rider that I usually am. I notice I’m getting into a bubble. I feel, feel and get the feel of the whole horse and all the movements of Daisy in my body. Suddenly I notice I use my body in a completely different way. Do I feel very soft and there is not a muscle that does not become supple. I get a completely different movement in my body, no opposite. It feels like we are an ¨. As if we were connecting as an avatar. It is very strange and explain, but it is as I feel what she feels. As if I’m connecting to my 6 sense (?) On horseback. And with my balanced body and mind I notice Daisy responding back. Never have I been able to ride her so easily and never have she been so relaxed and calm! Suddenly she quit and wobbled. She can walk smooth and nice ankle folds, something she couldn’t do just 2 days ago!

Inside her full movement it was also suddenly not hard to sit down on her. I do not use any big muscles, only focus on being at one with her and she obviously focuses on being at one with me. None of us get tired as before. It’s like I know every muscle in her body and she responds to every little movement, not just a thought I make back.

Too bad I haven’t taken the time to do this more often. Because in a hectic everyday life with many disruptions, I do not manage to be present in the same way. Are there other horses / riders present or I have a time pressure then I already have too much and focus on. It is clear that it is just that, it is our everyday life. Still, today I caught my eye to prioritize this lonely time with my horses. For stress-free living alone with my horses gives me the most progression. I know this from before, but it’s easy and forgetful.
For this conection I get with the horses and animals in general (when I allow myself that) is probably what has led me in many ways to make myself the way I have in life. The feeling I get with the horse gives me space and lets me drop everything else. Not only do I connect with the horse, I connect with myself as well. Surely a lot of the same thing others get through meditation, etc.?

Otherwise when I ride to normal I dare say I know the horse well, catch the deviation, and lead the horse and let the horse move in a good way. Several times I hear that I have it. Some don’t have it and others just have it. Like either you can sing or you can’t. Fortunately, I feel like I might have an extra gift. A gift that can be explained as a movement and guidance in the pelvis and seat that allows us to more easily follow the horse. This makes it easier for us to know where the horse is under us. In the form of control over the back, front with shoulders and hips. An ability to ride the horse straight and in balance. An ability to know the horse. Many would call this a good rider feeling. While I know there is also something else – something more. Namely, to sense the horse from the back – and from the ground for that matter. And that sense I mean we all have from nature, only we dare and allow ourselves and feel for – listen to yourself and the horse. Set aside some quality time – even for yourself 😉 <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *