Var det slutten på alt?

Historien jeg nå vil fortelle er ganske dyp og veldig personlig. Men budskapene mener jeg er viktig og derfor ble innlegget relativt langt denne gangen.

Dette er veldig tøft for meg å gjenfortelle dette. Da jeg nå vekker opp minner og følelser fra det som den gang skjedde. Enda godt jeg ikke skriver innlegget på papir. For da ville nok noen av bokstavene blitt pusset ut i tårer. Da jeg var yngre var det aldri i mine tanker at noe kunne endre seg og bli snudd så fort på hodet.

Den typiske tankegangen jeg hadde var «ja det var jo bra, men kunne alltids bli bedre». Eller «ja den var stor, men den kunne alltids bli større» osv. Tankene rundt det materialistiske og det å være bra nok var viktige faktorer i mitt liv. Rett og slett den «moderne» måten muligens mange tenker i dagens samfunn. Blir det aldri bra nok før det er for sent?!

Måling av slagene som slutter
Måling av hjerteslagene mine som slutter og slå

I 2011 hadde jeg en knekk. Jeg fikk en liten smekk i trynet som skremte meg, men som jeg likevel ikke klarte ta ordentlig lærdom av. Men året 2015 viste seg å skulle være en bokstavelig talt omstart og en skikkelig oppvekker ikke bare for meg men også for de rundt meg.

Det var vinter, jeg hadde mest sannsynlig på dette tidspunkt aldri vært i så god fysisk form før. Jeg drev aktivt med sprangridning med hesten min Liwius opp til 130cm, rei MB dressur og selv trente jeg også utenom flere ganger pr. uke.

Louise og Liwius 2012
Louise og Liwius
Foto: Bjørn Hammerseth

En kveld begynner jeg å kjenne meg rar og uvel. Følte vibrasjoner i brystet jeg aldri hadde kjent før. Tanken slo meg at det kunne jo bare være «leamus» i en muskel. Men likevel ble jeg kvalm og uvel når det skjedde. Dette begynte å komme med jevne mellomrom. Få sekunder av gangen, men flere ganger innenfor ett minutt. Dette gikk ikke over og jeg ble nærmest tvunget av min samboer til å dra på legevakten. Han spurte meg hva om det er noe alvorlig?  Eller hva om det var noe med hjertet? Tanken på at det kunne være hjertet mitt var for meg helt utenkelig. Hvordan kunne det være noe med meg? Jeg som er så sunn og frisk og i så god form. Og det er i hvert fall ikke noe med hjertet MITT!

Jeg var så trygg i meg selv på akkurat det at da jeg var på legevakten og fikk beskjed om hva prøvene viste fikk jeg fullstendig sjokk. Legen pratet men jeg satt helt tom og fikk egentlig ikke med meg noen ting. Det eneste jeg hørte var at hjertet ditt er berørt. jeg husker han sa «EKG viser urytme på hjertet ditt». Deretter spant tankene videre rundt i hodet mitt, om at det kunne da ikke stemme! På dette tidspunkt ble jeg sendt hjem og fikk beskjed om ingen grunn til store bekymringer. Men at dette måtte sjekkes opp nærmere fortløpende.

Dagene og ukene går, jeg kjenner fortsatt denne vibreringen i brystet, men nå får jeg også svimmelhetsanfall. Jeg går litt inn i seg selv og tenker svimmelhetsanfallene nå like gjerne kan være min psykiske reaksjon og uro for hva det er enn at det er reelt, eller? Men likevel får jeg dette selv når jeg holder på i stallen, når jeg rir og har det hyggelig og absolutt ikke tenker og engster meg for hva som er galt. Da jeg forsøkte å glemme det litt og fortrenge det hele.

Jeg ble på ett tidspunkt veldig dårlig. Jeg orket ikke lenger å ri. Svimmelhetsanfallene kom hyppigere og hyppigere. Kroppen min jobbet mot noe. Det var jeg nå sikker på. Likevel mener fastlegen min at jeg var frisk, og at urytme på hjertet med en haug av ekstraslag ikke var noe annet enn stress. Lite blodprøver ble tatt.

Jeg velger og bo litt hos mine foreldre og en natt våkner jeg av at jeg kaster opp. Moren min som jobber i helsevesenet legger sammen 1+ 1 og ringer straks ambulanse.

Etter mye dramatikk får vi til slutt en sjokkbeskjed til. De forteller at hjertet mitt har ikke bare urytme og ekstraslag. Det driver nå også og stopper!

I det de sier dette stopper også min verden opp. Alle tankene. Alle verdiene. Alle rundt meg. Hva skjer nå? Er dette slutten for meg? Vil jeg kunne ri eller se hesten min igjen? Og fastlegen min som mente jeg var frisk?! Spørsmålene var mange og dessverre svarene var få. Jeg forble innlagt på sykehuset med angst og fortvilelse over hva vil nå skje.

Mange tester og prøver ble tatt, hjertet mitt så fint ut på alle undersøkelser og enda godt var det! Prognosen var god og diagnosen ble kategorisert som AV blokk grad 2. Jeg ble koblet på langtids telemetri og her ser de flere ganger ila en dag og mest om natten  at hjertet stopper opp. Men det klarer alltid og «starte» selv igjen.

Etter og ha vært innlagt en stund blir jeg etterhvert sendt hjem igjen, med betryggende ord om at dette vil gå bra og at det finnes ting man kan gjøre. De implanterte en hjerteovervåker inni brystet mitt som ville fange opp store hendelser, slik at de fortsatt kunne holde følge selv om jeg ikke var tilkoblet ledinger og maskiner.

Ett par dager etter utskrivelse fra sykehuset blir jeg oppringt fra en lege. Jeg får nok en sjokkbeskjed. Jeg har nå testet positivt på borreliose. Og at det trolig er bakterien der som lager forstyrrelser i hjertet. Igjen står jeg der, alene og fortvilet, redd og usikker på hva dette vil innebære. Og hvordan kan dette utvikle seg? Så langt har jeg bare blitt dårligere og dårligere. Jeg ringer min mor og er fullstendig sønderknust. Higster på telefonen.

Man har jo så klart hørt om borrelia og borreliose,. Hørt om kjente fjes som aldri blir bra eller aldri får det gamle livet sitt tilbake. Redselen for å ikke kunne ha ett normalt liv igjen kom nok en gang frem i lyset. Hva nå?

Ting ble fort satt i perspektiv for meg. Jeg som hele tiden ville bli en bedre versjon av meg selv, eller få noe større og finere. Men hvilken betydning hadde alt det der? Ingenting av det har betydning lenger. Jeg vil bare bli frisk og være med familie og de som betyr noe for meg. Og dersom jeg kan kun ville få tilbake en brøkdel av det jeg hadde ville det vært en uvirkelig drøm for meg!  Jeg hadde aldri sett på livet på denne måten før, alle verdiene vi har, alt vi tar som en selvfølge er ikke lenger en selvfølge. Da jeg trodde mitt dypeste sorte hull var nådd, trodde jeg feil.

En natt våkner jeg med ekstreme magesmerter. Jeg liker å være syk alene, så jeg lister meg ut av soverommet. Det siste jeg husker er at jeg åpner soveromsdøra og hører min samboer spørre hva jeg skal. Så ble alt svart…

Måling av slagene som slutter
Måling av hjerteslagene som slutter å slå

Historien ender med at jeg blir innlagt på Ullevål sykehus og får haste operert pacemaker, hjerteovervåkeren min ble avspilt og den viser en ganske lang hjertestans. Takk og lov for at jeg ikke var alene den natten. Da er det ikke godt å si om jeg fortsatt ville sitte her i dag og fortelle denne historien.

Pacemakeren min
Pacemakeren min med wire x 2 á 50 cm

Selv er jeg veldig «glad» jeg selv ikke var «til stede» under dramatikken da jeg lå livløs på gulvet, uten puls, uten pust og fikk kramper. Min samboer våknet som rett fra et mareritt. Han begynte hjertekompresjoner mens han forsøkte få kontakt med 113. Og selvfølgelig skulle mobilen hans oppdateres da han skulle ringe for hjelp. Men han fikk tak i de og ambulansen kom til slutt <3

Operasjonen ble velykket og for første gang på lenge klarte jeg endelig legge meg til å sove uten og være redd for å aldri våkne igjen. Moren min satt ved siden av meg i sykehussengen og ser «barnet» sitt med fred over sitt sovende ansikt.

Likevel var det kun et symptom som nå var blitt fjernet, ikke årsaken til at hjertet stopper. Jeg var fortsatt dårlig og orket lite. Men endelig kunne jeg føle meg trygg.

Røntgenbilde av pacemaker, 2 wire og hjreteovervåker

Etter operasjonen var det mye hvile og kontroller med riktig programering på pacemakeren. De første ukene måtte jeg holde meg langt unna hest og stall. Noe som var veldig tøft for meg da jeg ofte før operasjonen gikk opp i stallen kun for å få litt trøst av hestene. Nå fikk jeg kun så vidt kimte hester fra stuevinduet mitt. De første ukene var tomme men likevel ble brukt til mye ettertanke og reflektering.

Når jeg enda hadde operasjonssår og heller ikke førerkort (siden det ble inndratt i 6 mnd pga. man måtte være sikre på at pacemakeren gjorde jobben sin), ble jeg en dag hentet av en venninne som skulle kjøre meg på sykehuset til kontroll. Jeg ble veldig forbauset og tatt på senga da hun svingte feil i første vei kryss. Hun svingte opp mot stallen og ikke ned mot veien. Hun parkerte rett utenfor hesten min. Jeg fikk se han fra bilvinduet. Jeg hadde ikke sett han på lenge. Tårene var ikke til å holde tilbake. Det var ett så stort savn og det hadde vært en veldig tøff tid for meg. Jeg ville så VELDIG gjerne bare løpe ut og klemme han. Men jeg fikk ikke være i nærheten av hestebakterier med fare for infeksjon fra pacemakeren og ledningene som førte rett ned i hjertet. Jeg måtte nøye meg med utsikten. Med tårer sildre nedover ansiktet og et smil om munnen hadde jeg et håp om å få komme tilbake i salen og få smaken på det vi en gang hadde.

Etter 2 kraftige antibiotikakurer på sykehus og en kropp av kun skinn og bein så har jeg likevel blitt bedre. Og jeg er så takknemlig for alt jeg har og alle jeg har rundt meg. Jeg følte virkelig jeg fikk en ny sjanse og en ny start på livet. Jeg har lært mye av meg selv etter denne tiden. Noen ganger kunne jeg ønske jeg viste og forsto mye mer av livet, før dette skjedde. Jeg er sikker på at jeg da hadde hatt ett enda bedre liv når jeg fortsatt var frisk og kunne verdsette det på en annen måte. Kunne ønske jeg tok litt lettere på ting, kunne se meg fornøyd og ikke hele tiden streve etter å bli en bedre versjon av meg selv. Man hører alltid de lærde eldre menneskene i livet sitt komme med råd og veiledning. Mye av dette syntes jeg før hørtes tåpelig ut. Men nå føler jeg meg dum som da ikke forsto. Hvorfor må man alltid lære den tunge veien? Hvorfor er det alltid sånn at man tror ikke før man får se det? Og hvorfor er det sånn at ting aldri blir bra nok?

Noe jeg også lærte av dette er at det plutselig kan være slutt. Hvorfor vente med noe om man kan gjøre det nå? Kanskje man aldri får en ny sjanse. Lev som om det er din siste dag. Det er noe jeg prøver og tenke på i dag. Og stol på det du vill, ikke det du er redd for.

Derfor står jeg der jeg er i dag. Jeg grep til slutt sjansen om å gjøre det jeg vil, valgte og stole på det jeg trodde på ikke det jeg var redd for. Ikke vente, men gripe sjansen nå! Jeg tok over driften på stallen jeg var tilknyttet til. Nå fikk jeg muligheten til å gjøre det jeg elsker, å gjøre i enda større skala enn før!

Stolt stallsjef
Stolt stalldrifter i dag

Vurderinger frem og tilbake ble tatt da jeg vet at jeg aldri blir helt frisk. Jeg har mange diffuse symptomer og et immunforsvar som jobber på høygir og er i ubalanse. Og det å leve med et usynlig handicap er ikke alltid så lett. Det som er lettere å gjemme det bak et smil. Men jeg lærer meg faktisk å leve med det. For meg er det blitt en kunst å lære meg og til en viss grad overse det kjipe og heller sette pris på tingene når de fungerer. Vil man noe sterkt nok, så får man det til! Da kan man flytte fjell! Og sammen med fantastiske mennesker så flytter jeg fjell hver eneste dag! Sist helg leverte jeg mitt livs beste resultat på Drammen Spring Tour, med et fantastisk team rundt meg og vi kunne dele gleden sammen. Så det er faktisk mulig! Og jeg er så takknemlig! Så takknemlig får å ha fått min egne body guard og alt jeg har lært i den tøffe tiden. Også evig takknemlig er jeg for min nye sjanse i livet. Jeg skal ta godt vare på den!

…Og nei, det var ikke slutten på alt (sånn som jeg fryktet). Det var starten på noe nytt <3

Under vises en film laget i samarbeid med Agria. Her forteller jeg også litt om den tøffe tiden. Mitt budskap i denne videoen er vinklet til hest, «Ring veterinær heller én gang for mye enn én gang for lite». OG det gjelder også oss mennesker – ikke nøl med å oppsøke lege!

Klem

Bli med i samtalen

  1. Ja Louise, dette var sterkt å lese om igjen Vi gleder oss nå for det positive som skjer og vi vi støtte og følge deg i tiden fremover❤️ Stå på! Vi heier på deg
    Mamma og pappa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *