Siste dagene på Houghton Hall!

Foto: Tim Wilkinson

Lørdag morgen var det duket for Melles terrengrunde. En tøff 1* og jeg var ganske spent! Hun dro avgårde og kjentes veldig fin, hun er virkelig blitt ridbar i terrenget nå og både er grei å ta opp og hopper fint!

Min største frykt var en veldig stor og lang trippelbrush allerede på nr 5 for det var jo det hun ikke ville hoppe i Chatsworth.

Vi kom inn på linjen som begynte med et makset bord og en stor trakhener, og fikk antall steg som planlagt og perfekt over trippelbrushen så lett som ingenting!

Og videre og fløt hun supert, både på grøfter, vann og smale hinder. Til hinder 14b, en stor høyrespiss på en litt rar anridning 180 grader tilbake etter en stokk. (bilder kan sees i forrige innlegg.) Vi kom fint inn, noe krappere sving enn jeg tenkte, men hadde allikevel tre fine galoppsteg på rett linje til spissen – hvor hun kastet seg til høyre. Valget var da veldig lett og jeg trakk meg umiddelbart uten å forsøke igjen. I det jeg slapp tøylene for å skritte hjem hørte jeg «bad luck» ved siden av meg og snudde meg for å se hvem det var. Linjen lå lengst ut på banen uten noen tilskuere så jeg ble overrasket over å se at det var selveste William Fox-Pitt! Jeg svarte at «sånn går det når man rir for dårlig» for selv om anridningen og steget var bra kunne jeg sikkert gjort liitt mer! Hvorpå  han svarer at det nok ikke var ridningen som skapte feilen. Hyggelig! Me de ordene i hodet kunne jeg – ihvertfall noe lettere til sinns – skritte hjem uten å tenke at jeg red for dårlig. På en side er det jo lettest når det er det som er casen, for det er jo kanskje det letteste å gjøre noe med, samtidig er det nok også det som irriterer meg mest og! Tanken om at det hadde gått om jeg bare hadde ridd litt bedre!

Det var endel snakk om denne linjen i stallene både før og etter jeg red, og når jeg gikk 3* banen senere var det tilfeldigvis når William selv red så det passet så jeg fikk sett han der, så da var det også en liten lettelse å se at han gikk rett på alternativet… Nå var ikke feilen til meg og Melle et resultat av at dette var en vanskelig linje, for vi burde klart det lett, men det hjalp allikevel litt 🙂

Så for Melles sin del reiser vi hjem og begynner litt på nytt. Utviklingen vi har hatt sammen siden første stevnet har vært enorm og ridefølelsen har gått fra å være mindre bra til å bli veldig bra, spesielt i sprang og terreng! Hun er virkelig en terrengmaskin!

Men det hjelper lite når det er en ting som ikke sitter, uansett hvor liten den er. Selv om resten kjentes lett holder ikke det. Alt må funke.

Jeg tror at hestene er litt sånn innstilt at om de stopper/smetter ofte, eller at det skjer i det hele tatt er det noe de fort lærer seg går og/eller en enkel løsning for å slippe om de feks er slitne. Eller de gjør det bare fordi de vet de også har den muligheten.

For meg skal ikke den tanken finnes i hestens hode. Når jeg går hjem for å trene på dette er det ikke å ri rett på samme type hinder for å provosere frem problemet. Jeg ønsker heller mange sprang hvor hestene alltid kommer over. Så kan vi trene på smale med innfangere og deretter uten. Det skal være en selvfølge for hesten å tenke at den skal over hinderet når man rir mot og ikke et alternativ å hoppe på siden og den enste måten man kan få til det er å gjøre det nok ganger, uten at den hopper på siden…

Fordelen er at jeg får ridd noen av de nasjonale stevnene hjemme! Det er en ting jeg virkelig har savnet de siste årene! Det er så koselig og så mange hyggelige folk! 🙂

Noen timer etter Melles terreng var det tid for Grålles sprang.

Jeg var fortsatt litt irritert på han for fredagens dressur og det virker det som han hadde brukt natten til å tenke på for som han hoppet! Både på oppvarmingen og inne på banen!

Sprangbanen gikk på ganske kupert/hellede gressbane, noe jeg og Grålle har hatt en tendens til å dra på oss feil på før så jeg var spent. Men Grålle ville være flink!! Og han hoppet høyt over alle hinderne!

En super runde helt til jeg på siste hinder ble litt for forsiktig å ba han legge inn et steg ekstra… Så der måtte det en planke i bakken… Skuffet fordi jeg alene klarte å ødelegge en nullrunde med en så utrolig dum feil, men samtidig er den følelsen den hesten gir når han hopper sånn så enorm så jeg klarte ikke å ikke være glad heller!

Resten av dagen ble brukt på å gå søndagens terrengbane:

Under 8 a b c, skråhekker med et og to steg i mellom. (de tre nærmest kamera)

Vannhinderet 10 a , b , c med nedsprang 19 meter til smal i vann og ti meter drøyt i oppoverbakke til c. Fire og to steg.  

13, 14 a og b. Bildet viser ikke helt hvor vanskelig denne linjen er da det er en grei dyplanding etter 13, 15 meter til 14a og deretter 10 meter i oppoverbakke til 14b.

Og man ser heller ikke hvor skrå hekkene faktisk er her. Jeg skjønte fort at det ville bli mye feil her – og det gjorde det! Alle som prøvde seg på tre steg fra 13 – 14a fikk problemer.. Samtidig som det er en risiko å ri så stort inn som man må for å ri på to steg der når det i tillegg er så dyp landing. For min og Grålles del en utrolig kul linje! Sånne linjer er midt i blinken for oss!!! (Og ja, jeg kan avsløre alt her at vi nailet det på to og to 😉 )

18 og 19 a og b. Fin linje, men med vinkel litt sånn at man måtte ha tunga rett i munnen på spissene. Her er det lett å gjøre feil! 25 meter og 16 meter, fine fem og tre.

Siste linjen , 21 a b c oppe bak i skogen til venstre.

Samme hinder sett fra en annen vinkel, her kommer terrenget litt bedre frem og.

Søndag morgen fikk en langt behageligere start enn planlagt siden Melle ikke skulle ha vet sjekk og hoppe kl 9 da hun var ute, så da rakk vi god frokost og å pakke ut av hotellet i god tid før jeg skulle ri kl 12.40.

Første start ut i terrenget gikk kl 11, det vil si at jeg denne gangen hadde en time til å se på de første ryttere ri og hvordan de løste linjene. Egentlig var jeg ganske sikker på hvordan jeg skulle ri alle, men det er jo greit allikvel!

Jeg hadde vurdert banen til ganske enkel, bortsett fra et par noe kniksete linjer jeg fort skjønte det ville bli litt feil på. Så jeg må i jeg ble litt overrasket da rytter på rytter, og mange store navn, fikk problemer rundt hele banen. Bare første timen måtte klassen stoppes 4 ganger grunnet fall og utløste sikkerhetspinner på hinderne!

Så var det vår tur, dog med noe forsinket start etter at de hadde måttet stoppe noen ganger.

Og ut fra startboksen var vi fort der vi liker oss best! Grålle var som alltid helt fantastisk!

Han var noe tyngre enn i Chatsworth, men det regnet jeg med siden det bare er to uker siden forrige stevne, men han dro allikevel godt selv rundt banen uten at jeg måtte mase om mer fart på strekkene.

Og alt kjentes lett!

Foto: Tim Wilkinson

Og det jeg hadde planlagt stemte bra, bortsett fra linjen under/over hvor det jeg måtte legge meg litt inn på linjen i forhold til planlagt for å være helt sikker på å komme riktig på så da ble det to steg istedenfor tre der.

Foto: Tim Wilkinson

Nok en feilri 3* runde og denne med bare to tidsfeil, altså fem sekunder over tiden på en bane hvor optiamltiden var 6.48 – altså ganske lang.

Og det er denne fantasktiske følelsen etter nok en super terrengrunde jeg tar med meg i bilen på vei hjem etter hvert eneste stevne med Grålle! Det er denne følelsene som gjør at jeg driver med denne sporten! For en hest jeg har og for en kjemi vi har sammen! Jeg vet alltid hva han tenker i terrenget og jeg kjenner med en gang om han tenker noe annet enn meg. Samtidig som han vet akkurat hva jeg til enhver tid kommer til å be om på de forskjellige linjen og når han ikke er enig i akkurat det og ønsker å løse det på sin måte fordi han mener den er bedre. En følelse som er helt ubeskrivelig!

Grålle endte 29 av 89, ikke dårlig i en Nations Cup!

Og etter terrenget ble det et fortjent bad for både store og små!

Så var det å sette seg i bilen og kjøre hjem – HJEM!

Reisen hjem ikke like idyllisk som reisen ned, med lite turer på stranden og ingen østers, men det er greit, nå skulle vi bare hjem 🙂

Vel hjemme i går var det to som var veldig glade for å komme ut på gresset igjen og nå har en fortjent friuke!

Takk til alle som har fulgt oss på Englands-eventyret!

Nå er det jobbing videre for begge og hva som er planen de kommende ukene skal jeg dele snart 🙂

Klem Heidi 🙂

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *