Brå slutt på VM

Dette innlegget har tatt meg litt tid å skrive. Rett og slett fordi jeg har trengt litt tid på å samle tankene etter VM. En ting er hva man tenker selv, en annen ting er hva «alle» andre tenker. Og spesielt de som ikke kjenner meg.

Etter vår beste dressur noen gang var vi klare for terrenget lørdag i VM. Grålle var kjempefin på oppvarmingen og kjentes fresh og klar.

Det samme ut av startboksen. De første to minuttene gir meg ofte en indikator på hvor lett det kommer til å klare å ri på tiden. Hvor mye energi Grålle har den dagen i utgangspunktet.

Starten på banen var en typisk CCI start og ga en god flyt tidlig i banen. Han fløy over de første hindrene og den første vanskelig kombinasjonen ABCD på hinder 5. På 2 minutters merke lå vi drøyt 15 sekunder foran tiden. Det er bra og lovet godt for resten! De neste to minuttene var det mye galopp i vann med to større vannhinder og noen vanskelige linjer og typisk «slowe» minutter hvor man gjerne mister litt tid. Grålle var en helt på de vanskelig linjene! Det andre vannhinderet hadde en foss ut fra oppspranget og hadde vist seg å lage problemer for mange rutinerte hester allerede før meg til tross for at jeg hadde tidlig start.

Fossen VAR skummel, men Grålle er så trygg og den tillitten vi har opparbeidet til hverandre så stor. Feilfri ut av andre vannhinder og snart halvveis. Så begynner Grålle å kjennes tung og et stykke etter begynte jeg også å tape tid. Er det noe jeg vet jeg er god på så er det å trene kondisjon. Jeg vet at Grålle er i bedre grunnkondisjon enn mange andre hester på dette nivået siden dette er noe har hatt så stor fokus på i så mange år.

At han var sliten så tidlig var rart. Så kom vi til to vanskelige linjer og Grålle satser stort inn og flyr igjennom linjene som ingen ting! Banens vanskeligste linje – helt perfekt! Han kjennes plutselig ikke sliten i det hele tatt. Nytt galoppstrekke og han kjennes igjen sliten, men vil gjerne løpe. Jeg trenger aldri mase på han eller be han gå frem.

Vi når et punkt hvor jeg normalt ville stoppet «i tilfelle» det faktisk var noe galt. For sikkerhetsskyld. For det gjør man gjerne om man har en mistanke. Så er de sånn at det var VM. Det er det ene stevnet man rir hvor man ikke bryter «i tilfelle» noe er galt. Man stopper når man VET at det er noe galt. Han hopper fortsatt fint og vil gjerne gå. Ut av siste vannhinderet er jeg helt sikker. Nå er det nok. Hesten skal ikke til mål. Konkurranse instinktet er borte og styrer ikke lenger.

Hvor stopper jeg? Det er folk overalt og kroppen handler ikke, klarer ikke beslutte hvor. Rett etter blir jeg stoppet. En helt riktig avgjørelse og noe jeg er veldig glad for.

Mange kritiserer meg i ettertid på hvorfor jeg ikke gikk av hesten umiddelbart. Rart egentlig når jeg selv aldri har gått ut med hva jeg tenkte da og hva vakten som stoppet meg sa… Personen som stoppet meg visste ikke hvorfor han stoppet meg, og det gjorde ikke jeg heller. Når jeg blir stoppet sier vakten «just wait here». Jeg svarer at jeg vil ut av banen og at hesten uansett ikke kjennes helt ok. Vakten sier igjen «No, just wait» hvor jeg svarer at «No, I want out, Im done anyway» og hopper av hesten for å vise at jeg faktisk er ferdig. Jeg hverken visste eller trodde selv på dette tidspunktet at hesten var halt i skritt. Hendelsen tar noen få sekunder. Veldig lett å bedømme for alle hjemme i sofaen som gjerne har sett det på tv en tre fire ganger..

Jeg kjente at noe ikke stemte, men det kjentes ikke på noe tidspunkt som at hesten var virkelig halt eller at noe var alvorlig galt.

Samtidig som man tenker disse tankene og skal gjøre beslutninger i løpet av sekunder skal man også ri en terrengbane i VM. Det er mye tanker på en gang samtidig som man er i en mental tilstand som er ganske langt unna den de som sitter hjemme i sofaen er i.

Hvordan kan noen som aldri har vært i nærheten av å være i en tilsvarende situasjon ha så mye og så sterke meninger om hvordan de selv ville gjort ting annerledes?

Hva hadde soffa-skriverene skrevet om man hadde stoppet for sikkerhetsskyld under VM og det ikke var noe galt?

Folk som mener at jeg ikke bryr meg om hesten min, at jeg ikke er glad i den…

Heldigvis vet de som kjenner meg at er det noen som er glad i hesten sin så er det meg i denne grå her med den rosa mulen!

Hadde jeg hatt ti andre hester på samme nivå å velge i videre hjemme, hadde jeg forstått det. Men nå vet de fleste som kjenner meg at jeg bare har den ene hesten. Hvorfor skulle jeg med vilje skade den? Hadde jeg hatt et ønske om å slutte med dette hadde jeg solgt han dyrt istedenfor…

Hadde det ikke vært for at dette var VM hadde det vært så veldig lett å gjøre ting annerledes. Hadde man kunne gjøre ting igjen når man vet det man vet utfallet i ettertid hadde det også vært lett å gjøre ting annerledes andre gangen.

Fordelen med at dette var under VM var at jeg hadde mange andre veldig rutinerte ryttere rundt meg. Ryttere som forstår. Ryttere som har vært der selv. Rytter som vet hva sport og press på dette nivået innebærer.

Jeg har også på godt og vondt hatt teamet mitt rundt meg. Jo høyere man kommer jo mer ser man hvor mye det betyr å ha en så god og rutinert landslagsleder tilstede. All ære til Piia. Hun har vært en kjempestøtte hele veien og en super samtalepartner når vi i ettertid har gått igjennom alt. «Hva skjedde?» «Hvorfor skjedde det?» «Hva burde jeg gjort annerledes?» «Hva gjør jeg nå?» og ikke minst «Hvordan har Heidi det?». Det å ha Jean tilstede er også en ting som har blitt viktigere og viktigere for meg de siste årene og denne gangen betød det ekstremt mye. Min klippe og støtte jeg ikke er den samme uten.

På klinikken på stevneplassen fikk Grålle den beste oppfølgingen han kunne av flere av verdens beste veterinærer som jobbet der som frivillige!

Hver gang vi kom sto det i hvert fall 5 stk veterinærer der og fulgte opp og ga han epler. Og jeg kan love at har blitt bortskjemt i det siste!

Han hadde dratt av seg en sko under terrenget og trolig fått en strekk som har resultert i en seneskade på det samme beinet samt noe på det andre frembeinet. Han har ikke pådratt seg en strekk i tillegg som det har stått i en del medier, uten at det egentlig spiller noen rolle.

Og som de som kan litt om hester vet, så er det at seneskader tar veldig langt tid… Og det skal han få. Hjemme på gården hvor han trives aller best.

Til tross for at han ikke er noen hest som liker å stå stille har han vært i merkelig godt humør etter han ble skadet. Han er blid som dagen er lang og vil bare ha mer epler.

Reisen hjem var lang, men gikk fint. Jean fløy rett hjem, mens jeg skulle kjøre Grålle fra Belgia alene. Heldigvis tok Jean med seg Nora og møtte meg i Hamburg så jeg fikk følge av de resten av veien hjem. Vi kjørte hjem i flere etapper enn planlagt og fikk blant annet en fin natt hos Johan i Halmstad.

Vel hjemme har man fått tid til å tenke igjennom alt og ting blir så tydelig når ting som dette skjer. Man ser hvem som er der for deg. Jeg har et fantastisk team av fine mennesker rundt meg jeg setter så stor pris på. Man lærer seg hvem man kan stole på og de som er med videre står så sterkt.

Jeg har fått VELDIG mange hyggelige og støttede melding fra alle dere som følger oss! Jeg har sagt før at det betyr mye, men i nedturer som dette betyr det virkelig alt! Igjen, tusen TAKK!

Jeg har tenkt mye igjennom hva jeg vil videre og til tross for en nedtur er det ingen tvil – jeg vil ri!

Vi har vært i VM, vi har prestert og bevist at vi hadde noe på det nivået å gjøre og jeg skal dit igjen!

Hva fremtiden bringer er foreløpig vanskelig å si, men det jeg vet er at teamet rundt meg er sterkere enn noen gang, og jeg gleder meg til reisen videre med de!

Klem Heidi

Detta inlägg är publisert i Stevner. Skapa ett bokmärke

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *