Heidi Bratlie Larsen

Jeg trodde alt som skjedde forrige uke var hektisk, men da visste jeg definitivt ikke hva vi hadde i vente! Vi utsatte jo reisen en dag, til fredag, fordi det var så mye som måtte ordnes. En av disse tingene var å finne ut hvilke papirer som var de riktige eksport papirene til USA. En skulle tro at dette var ganske lett, og selv trodde jeg at vi hadde det klart. Men sånn er det ikke da det kan variere fra land til land, speditør også videre. Og gjør man feil er det enkelt. Da kommer man IKKE inn i USA.. Det er kanskje det strengeste landet i verden å få med dyr inn i? Føles i hvert fall sånn nå..

Uansett – etter at jeg, Rytterforbundet, Mattilsynet og en veterinær hadde jobbet med dette 8 timer hver oss fant vi de rette papirene og alt skulle være klart.

Så fredag morgen skulle Mattilsynet komme og sjekke han og signere papirene. Bilen var pakket ferdig og hesten var klar til å lastes. Mattilsynet kommer og vil ikke signere papirene, som de hadde fått tilsendt dagen før… Jeg har uten unntak hatt et kjempegodt forhold til de frem til nå og vært utrolig fornøyd med jobben de gjør. Synd ting skulle være så veldig vanskelig denne gangen.

Så dermed fikk vi ikke reist.. Mange personer på saken igjen og spesielt Heidi på Rytterforbundet kan jeg ikke få rost nok for hvor god jobb hun gjør!

Når kokken hadde passert 17 på ettermiddagen fredag var vi fortsatt ikke mye nærmere en løsning. Samtidig fikk jeg en telefon om at vi hadde fått feil flydato og at vi nå skulle være på flyplassen i Liege, sør i Belgia, før søndag kl 16…

Så vi måtte bare reise, uten papirene. Klokken 23 fredag var vi på veien og var fremme på Flyinge i Skåne utpå morgenkvisten. Her fikk Grålle noen timer på boks og vi fikk jobbe videre med pairene. Heldigvis hadde speditøren, Peden Blodstock, godtatt at papirene var skrevet ut i et annet land bare vi hadde de.

Jeg fikk tak i det Svenske Mattilsynet som var på stallen innen en time! Og å både finne og signere pairene? Ikke noe problem, dette kunne de! Takk Distriksveterinärerna!

Så gjenstod bare alt annet som måtte ordnes i forbindelse med endret avreise.. Fly, hotell, leiebil.. Ikke så vanskelig, men samlet tar alt mye tid og energi. Og når man knapt har sover i tillegg fordi man har kjørt hele natten blir det ikke bedre.

Og med det var vår tid på Precamp i Flyinge slutt! Jeg rakk å klippe Grålle og vi måtte få pakket om utstyret så det var klart for å fly. Jeg hadde pakket for noen dager med trening først og en del av tingene skulle ikke være med til USA. Vi sendte inn pakkelister for noen uker siden med hva som er i hvert eneste kolli vi har med så nå måtte alt pakkes om så dette stemte. Vi måtte også lage matpakker Grålle skulle ha på flyet og under dagene i karantene.

Og så var vi på veien igjen…

Vi skulle være i Liege mellom 16 og 18, og 16.15 søndag ankom vi Horse Inn på Liege Flyplass sammen med 67 andre hester som skulle på samme fly.

Mandag morgen krysset, Grålle, jeg og Jean Atlanteren og ankom Tryon International Equestrian Centre hvor WEG (World Equestrian Games)/ VM arrangeres utpå kvelden. Og dermed begynte også hestenes tid i karantene.. Siden det er så mange som skal over i forbindelse med VM (hele 500 hester!) har de fått et eget karantene område i forbindelse med selve stevne området. Men det er strengt! Jeg har lov å komme inn i stallen tre ganger pr dag på gitte tidspunkt. Vi har ikke lov å ta med noe som helst inn, stallene er fysisk avsperret og vi må ha på drakter for å ikke føre med oss eventuell smitte ut.

Jeg så for meg på forhånd at dagene i karantene kom til å bli forholdsvis rolige, men inne i karantenestallene er det ikke mye som minner om ro. Amerikanske myndigheter har tatt det meste jeg hadde i baggen som var pakket til karantenen, til tross for at det var pakket som vi fikk beskjed om. Alt kraftfor, en spray til å vaske han, hovolje og div er borte… Det gjaldt selvfølgelig ikke bare meg og det var en del sinte folk første dagen fordi hestene ikke hadde kraftfor. I går klarte vi i hvert fall å få inn det. Vi får leie hestene på stallgangen ca 20 minutter tre ganger pr dag, men det er trangt og man står mest stille eller går i rykk og napp.

Her i North Carolina er det godt over 30 grader på ettermiddagen og luftfuktigheten er høy! Inne i stallene som er lukket og uten aircondition er det sikkert 40 grader… Kombinert med en lufttett heldekkende drakt er det mildt sagt ubehagelig å være der inne! Alt er vått av svette når man kommet ut.. Det er ikke mye som minner om VM glamour i karantene stallene.. Svette og skitne hester, flis og høy overalt…

Det positive er at om alt går etter planen med blodprøveresultatene kommer alle fra mitt fly til å slippe ut av karantenen i ettermiddag! Kryss fingrene! Både to og firbeinte begynner å bli ganske lei av å være der inne!

Selv Grålle er stresset… Går og går i boksen, veldig ulikt han… Men han var heldigvis roligere i dag tidlig enn i går så bare vi kommer ut nå så blir det nok bra!

Området ellers er helt fantastisk! Gleder meg til å få ri her nå!

En annen ting jeg er veldig glad for å dele er at vi har fått med oss Fossum Salmakeri som sponsor!!! Kan ikke få sagt nok hvor takknemlig jeg er! Dette skal dere få høre mer om senere 🙂

Og ja, som det øverste bildet sier så har vi sett litt på terrengbanen.. Den er naturlig nok ikke ferdig pyntet enda, men WOW!!! For en bane, for et underlag og for et sted!!!

Stor klem fra oss i USA!

Hvor julen varer evig 😉

Verdensmesterskapet i feltritt 2018. I USA, nærmere bestemt Tryon Equestrian Centre i North Carolina.

Grålle, meg og alle de beste rytterne i verden. I alle grener. Det er vanskelig å skrive hvor stort dette er!

Aldri før har en Norsk rytter ridd et VM i feltritt.

Men at vi er tatt ut til å representere Norge er fordi vi er gode nok og vi har noe der å gjøre! Vi er klare og jeg gleder meg til å gi mitt aller beste!

Vi reiser til Landslagsleder Piia i Sverige om bare to uker for å trene i forkant og den 4.september kjører vi til Liege i Belgia. Derfra flyr Grålle til USA sammen med resten av de andre feltritthestene som skal til VM fra Europa.

Vel fremme i North Carolina 5 september venter noen dager i karantene. Så får vi får noen rolige dager med trening før mesterskapet starter med Opening Ceremony tirsdag 11. september og horse inspection onsdag 12.september. Dressuren rir vi enten torsdag eller fredag, terrenget lørdag og sprang søndag. Så får vi et par rolige dager før vi vender nesten over Atlanteren på nytt for den lange hjemreisen.

Teamet som drar har reist sammen mange ganger før og kjenner hverandre godt! Meg og Jean, Stine Mesterkapsgroom og Piia supert-coach!

Stay tuned for mer info om VM og treningen frem mot avreise!

Til slutt, tusen takk til alle som har tro på oss og som støtter oss!

Tusen takk til Piia og Norges Rytterforbund som har tro på oss og satser på oss!

Takk til Naturlig hest og Noahs hage for kvalitetsför og den beste forveiledningen vi kunne fått!

TAKK!

Klem Heidi og Grålle

Etter noen hektiske dager som ikke har gått som planlagt er jeg endelig tilbake på nett!

Søndag morgen pakket vi oss ut av hotellet i Stroud og gjorde oss klare for morgenens sprangprøve. Som så ofte i England gikk sprangen på gress og underlaget er verken plant eller uten ujevnheter noe som gjør det vanskelig.

Med god hjelp fra Chris og Tim Price til å gå banen var det få feilfrie når det ble vår tur. Sprangen har vi fokusert mye på i vinter etter at den ikke var så bra i fjor og i gjengjeld har det så langt vært veldig bra i år. Gress har dog aldri vært vår spesialitet, men nå satt også det! En super feilfri runde godt innenfor tiden!

Siden det som forventet ble mye feil i hopningen avanserte jeg en god del på listene etter dressuren og var bestemt på å gi alt i terrenget. Som jeg har nevnt før er det jo svært kupert og bratt her og det er aldri noen som klarer tiden i 3*. Så jeg skulle ri fort, og det vet jeg at jeg kan. Og vi begynte bra. Etter hinder 3 var det blant annet en ekstremt bratt bakke ned, så bratt at det ikke gikk å gå til fots, kun løpe, og jeg trodde ikke jeg ville ligge på tiden her.  Men på andre minutt lå jeg på tiden og vi ga på videre. Så midt i banen var den en 180 graders sving tilbake på en linje. En ganske enkel linje, selv til 3* å være. Jeg la svingen tett for å spare tid og vinkelen på første hinder ble helt feil. Jeg prøvde på de få stegene jeg hadde til hinder b å ri tilbake og få ny anridning, men det gikk ikke og vi måtte legge en volte og ta det på nytt. Resten av banen, hvor de faktiske vanskelige linjene kom gikk som en lek. Grålle elsket bakkene og var selv til min store overraskelse knapt sliten i mål!

Men med volten jeg måtte legge på linjen midt i banen var skaden skjedd og vi kunne reise hjem med spørsmålet om «HVORFOR skjedde dette?» istedenfor premie denne gangen.

Og jo, svaret er enkelt. Jeg red for dårlig. Jeg planla svingen for dårlig og jeg la meg alt for mye inn for å spare tid uten å tenkte på konsekvensene. Det svir og preger helheten for helgens resultat. Dette til tross for at hadde jeg gjort disse 4 sekundene annerledes hadde det faktisk vært et veldig bra resultat. Men sånn er sporten og det er jo det vi liker med den!

Jeg prøvde også et nytt bitt i helgen. Tidligere har jeg alltid ridd på trinse, men når de veldig vankelig linjene kommer (3*+/4*/mesterskap) må jeg kunne ta han opp raskere for å spare tid og jeg valgte derfor å teste en babypelham. Ikke noe veldig sterkt bitt på måten jeg brukte det, men effekten ble alt for mye. Jeg er vant til å ha mye hest i hendene, mens nå stoppet han opp om jeg tok i tøylene. Det var også litt dette som skjedde på den ene linjen vi ikke greide. Han mistet all galopp når jeg prøvde å svinge inn på hinderet igjen. Veldig uvant for meg og jeg må nok si at jeg heller foretrekker en hest som blir litt sterk 🙂 Jeg hadde kanskje klart å redde meg inn på et trinsebitt på denne linjen her, men hovedgrunnen til at det skjedde var som sagt for dårlig anridning og ikke noe annet.

Den store gleden denne dagen var allikevel at Chris vant klassen så jeg velger å ta litt del i den seieren 😉

Og derfra begynte den langt veien hjem. Både jeg og Jean må være tilbake på jobb i morgen, onsdag, så vi var avhengig av å komme oss over på Fransk jord søndag kveld/natt.

En reise på ca 8 timer og vi dro fra stevnet kl 17.  Etter en hektisk kjøretur for å rekke 22.00 båten kom vi oss vel om bord endelig opp i cafeen hvor Jean, 6 timer etter at vi forlot stevneplassen, sa at jeg fortsatt gikk med hårnett og ihvertfall ikke hadde gredd meg… Sexy? 😉

Som dere skjønner, det blir lange dager hvor man går helt inn i en egen boble på disse stevnene!

Med tidsforskjell og reisevei var hesten på boks og vi i seng kl 02.30 natt til mandag. Kl 7 ringte klokken igjen og en kjøretur på 80mil lå foran oss til Hamburg. Hele ettermiddagen viste temperaturen ute 36 og 37 grader og ekstrem varme. Aircondition klarte ikke jobben og det var til tider virkelig varmt til tross for at vi lå i 100km/t på Autobahn. (som faktisk er fartsgrensen med henger i Tyskland, mot 80km/t i mange andre land) En drøy time før vi var fremme i Hamburg greide ikke bilen varmen lenger og sør for Hannover i en lang bakke gikk temperaturen på motoren rett i taket. Vi greide å komme oss av veien, men det var lite å gjøre med bilen. Så etter 3 timer med en sliten hest og en sliten 3 åring i 35 grader kom tilslutt veihjelp kl 20.

Vi ble kjørt til et verksted hvor de diskuterte fælt hvordan de skulle løse det med at det sto en hest på parkeringsplassen deres og kl. 21.30 kom de på veihjelp frem til at det ikke var deres ansvar og dro hjem. Så da sto vi der. Uten noe mat fra kl 14, en hest i hånden og en veldig sliten stakkas jente. Uten noe sted å gå, og i hvert fall ikke noen stall! Alt er stengt og det er ingen steder å ringe. Når klokken ble 22.30 var det kun 23 grader ute og vi var blitt ganske desperate så vi bestemte oss for å koble på bilen og igjen og prøve på nytt. Om ikke annet komme oss til et sted vi så hester og lys i vinduene! Og finne litt mat…

En veldig ubehagelig situasjon og man får så vondt når man har meg seg en firbeint og et lite barn som fortjener så mye bedre etter en så lang helg!

Og heldigvis greide bilen seg bedre når det ikke var så varmt. Vi kjørte sakte og igjennom hele natten og greide faktisk å rekke fergen fra Hirtshals som planlagt kl 12 i dag. Forskjellen var at vi greide det uten å ha sovet en natt i en seng og Grålle i en boks som vi skulle.

Bilen er ikke bra, men på en måte kom vi oss hjem. Det er nok trolig noe så lett som en vannpumpe, så nå som vi først er hjemme ser vi lyst på det!

Vel hjemme oppdaget vi i kveld at varmtvannsberederen hadde røket idet vi skulle dusje.. Da er det jammen godt det bare er få meter ned i stallen hvor det er plenty med varmtvann i vaskespiltet!

Livet på gård asså – you just gotta love it! 🙂 🙂

Nå er det senga for meg etter mange dager med fravær av tid under dyna!

Fantastisk å være i England, men akkurat nå er det utrolig deilig å komme HJEM!

Klem Heidi

I dag har vi hatt dressurdag i Gatcombe. Noe vi alltid har slitt mye med er jo å få nok energi inn i programmene og det blir det lite poeng av. I år har jeg begynt å lære meg å finne den energien vi trenger og det gjør definitivt ting mye bedre!

Så i dag hadde jeg en plan for oppvarmingen og gjorde som planlagt. Han var tydeligvis sprek i utgangspunktet og nå ble det alt for mye. I tillegg var det noe feil med startlistene og de sendte meg inn ekvipasje / 7 minutter før planlagt. Opp første midtlinjen prøvde han seg på galoppbytter ( som vi jo har trent mye på, men ikke der!!!..) og i holdtet ville han ikke stå stille.. Travøkningene fikk jeg ikke ridd som vi har trent på fordi det da hadde blitt galopp og første halvdel av programmet var lite å skryte av. Men noen unntak som et super fint holdt med rygging og egentlig ok sidebevegelser.

I galoppen var det løpe og gjetteleken igjen og jeg får ikke ridd som jeg ønsker.. Han byttet i en kontra (noe jeg virkelig trodde vi hadde fått god kontroll på nå..) , men til gjenngjeld var for første gang galoppbyttene rene begge veier! Alle belønnet med 7ere! Det var dagens største mål og gleden var stor når det satt etter all treningen de siste ukene!

Så det ble 62,6% og 37.4 straff, som er beste i år. Vi får jo igjen for energien og poengene våre er definitivt på vei sakte oppover, men det hjelper lite når leder har ridd til utrolig 19 (!) straff og Chris på andre plass til 21…

Nå skal det sies at det er Britisk mesterskap i klassen og premiepengene er høye her (til feltritt å være), så jeg rir med de aller beste. På sine beste hester. Og alle vil vinne..

Når man jobber mot å klare å tenke fremover og opp som på trening, men så kommer man på stevne og så blir det det helt motsatte… Hesten ser jo  fin nok ut akkurat der, men det er bare et bilde, sitsen min sier det meste…

I morgen er det sprang på formiddagen og så terreng på ettermiddagen!

Vi har gått banen noen ganger og den er fin! Jeg visste at det var bratt her før vi kom, men at det skulle være så bratt som det er hadde jeg ikke trodd! Banen er stort sett veldig fin og grei, men man må ri hele veien og det er noen skikkelige unntak!

Som denne linjen 18 abc…

Og c er spissen til venstre i bildet, uten alternativ…

I bakgrunnen Prinsesse Anne sitt slott!

Både sprang og terreng kommer til å bli avgjørende, men vi er klare!

Klem Heidi

Etter en lang reise er vi endelig vel fremme i England! Det er ikke til å komme bort i fra at det er langt å kjøre hit…

Heldigvis liker vi å kjøre bil hele familien, selv Nora, og vi har hatt en fin reise!

På turen nedover i fjor hadde jeg kanskje min beste ridetur utenfor Calais og det måtte jeg selvfølgelig gjenta i år!

Så beklager, men nå må jeg faktisk spamme dere litt med noen strandbilder 😉 Dette stedet er helt fantastisk og man kan ri i vannkanten, på perfekt underlag, i over 3 mil!

Denne gangen har vi valgt å leie et hus her borte. Litt mer praktisk enn hotell når man skal være et par uker. Så nå bor vi i et veldig typisk engelsk hus, i en veldig typisk Engelsk gate i den lille byen Godalming i Surrey.

Grålle har fått en lett tøye og bøye økt, Chris er hjemme etter å ha blitt nr 2 i Aachen og vi er klare for noen intense dager med trening!

Klem Heidi

Endelig er vi på veien igjen! Utrolig hvor fort rastløs det går an å bli av å ikke være på reise på noen uker! Stevnelivet er som dop… Man klarer bare ikke å ville noe annet… Jeg lurer iblant på om dette er noe av grunnen til at vintrene føles så lange, det skjer liksom ikke noe til tross for at det egentlig skjer noe hele tiden..

Men nå er vi i hvert fall på vei til England igjen! Egentlig var den opprinnelige planen at vi skulle ha reist lørdag som var. Men så er det blitt sånn at Chris leder ERM sammenlagt (Eventing Rider Master) og bestemte seg for å også ri i Jardy den helgen for så å reise rett til Aachen. Derfor bestemte vi oss for å utsette det noen dager siden han uansett ikke er hjemme og får hjulpet oss med treningen før til helgen.

Så i dag begynte vi den lange reisen og siden turen gikk så fint i fjor har jeg valgt samme reiserute denne gangen. Forskjellen fra i fjor er at Melle dessverre ikke er med oss denne gangen, men til gjengjeld kjører både Jean og Nora med meg og er med oss hele turen!

Nora og Grålle – gode venner 

Familien betyr virkelig alt og det er så fint å ha de med! I dag kjørte vi de første 14 timene hjemmefra til Sudermühlen sør for Hamburg hvor vi «alltid» bor. Her ble det litt fortjent vann-moro for to og firbeinte! Deilig i varmen!

I morgen kjører vi de nesten 80 milene til Calais i Frankrike hvor vi blir til lørdag da vi tar  båten over til Dover og kjører de siste få timene opp til Chris og Bek i Surrey.

Der blir det noen uker med trening før vi reiser til Gatcombe Park med «alle» de beste for å ri CIC*** første helgen i august.

Vi gleder oss! Snakkes fra England!

Klem Heidi

En fjern barndomsdrøm er plutselig blitt en del av hverdagen. Etter de gode resultatene i år er vi en av de få Norske, uansett gren, som er aktuelle for VM i høst! For det er sånn at for å få delta i et VM så holder det ikke bare å kvalifisere seg. Man må være god nok til å kunne vise at man har noe i mesterskapet å gjøre. Være god nok til å vise at man faktisk er blant de beste i verden.

Fra terrenget under EM i fjor. Foto: Libby Law Photography

Årets VM går i USA i september, nærmere bestemt Tryon i North Carolina. Å reise til USA med en hest er ikke som å sette hesten på hengeren og kjøre til Tyskland. Det er fly for både to- og firbeinte, papirer, blodprøver, vaksiner, karantene etc og det er en stor del forarbeid som har blitt gjort i forbindelse med dette de siste ukene. Nytt, lærerikt og veldig spennende!

VM i hestesport er sånn at det holdes for alle grener samtidig. Det vil si at over disse to ukene i september skal det kåres en verdensmester individuelt og i lag i sprang, dressur, feltritt, kjøring, distanse, para-dressur, voltige og reining.

Promo Videoen til VM, ganske stilig!?

Sist gang Norge hadde feltrittsryttere på dette nivået er ikke dokumentert, men det er trolig rundt 100 år siden så det vil være første gang i nyere tid at Norge har med en deltager i feltritt. At den første som skal vise seg å være aktuell er meg kan jeg takke Grålle, familien min og de som støtter meg for! Samt min vilje til å tro på det mange ikke trodde var mulig.

Dreams do come true – as long as you keep working for it!

 I 2017 lagde vi historie under i EM i feltritt, nå går vi for å gjøre det igjen i VM!

Så er det altså sånn at det å ta med seg hesten og reise til USA i flere uker er en kostbar affære… Reise, opphold, treninger og ikke minst en lang periode uten inntekt for hele familien.

Årets VM i USA er sagt å være 2018s 4. største sportsarrangement world wide, etter Vinter OL i Sør Korea, Fotball VM og Tour de France. For bedrifter og andre over gjennomsnittet interesserte som kunne tenkte seg å være en del av teamet, «reisen vår» og et historisk øyeblikk kan det tilbys evig takknemmelighet, mye spenning og ikke minst, svært gode markedsføringsmuligheter uansett bransje.

Det er forventet 500.000 tilskuere og mediedekning i over 50 land. Under forrige VM i 2014 viste faktisk NRK over 100timer fra mesterskapet! Vi håper virkelig at de gjør dette i år også!

Alt er planlagt og klart, så kryss fingrene for at det holder hele veien til Tryon! Vi er i hvert fall klare til å vise at vi har noe der å gjøre!

Klem Heidi og Grålle