I helgen kunne vi ENDELIG løpe skikkelig agility igjen etter en laaaang periode uten.
Vi startet mildt sagt på bunnen begge dager, med masse rart fra både hund og fører. Fordelen er heldigvis at de kan det ikke bli stort verre, og vi endte opp med super progresjon for hver økt. Jan Egil hadde satt opp morsomme og utfordrende baner. Jess viser stadig mer selvstendighet, og det gjør jobben min som fører mye greiere enn den har vært tidligere. I stedet for å «holde henne i hånden» hele tiden kan jeg plassere meg riktig og vise neste hinder. Hvis jeg vet hvor neste hinder er da, vel og merke…
Det å huske baner etter mange uker uten viste seg å være en (ikke veldig overraskende) utfordring. Jeg burde kanskje lest litt om hvordan man kan unngå å glemme banen i forkant 😉
Heldigvis kom vi fort inn i det igjen. Nå håper vi på enda flere gode treningsøkter i tiden framover, og skulle ikke restriksjonene tillate det skal vi uansett kose oss masse på skiturer – både bortover, oppover og nedover. Jeg har nemlig skaffet meg toppturski i mangel på agilitysesong, så forhåpentligvis kan vi se fram til noen flotte turer i fjellet i løpet av våren. Har du noen gode turtips å dele tar jeg dem gjerne imot!