I helgen reiste jeg og Jean en tur til Krakow, uten barn og hester. Julegave fra meg til Jean for å koble litt av før nok en stevnesesong drar i gang.
En veldig fin tur hvor et av hovedmålene vår besøk i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau som Jean har drømt om å besøke i mange år.
Til tross for at jeg har vært der en gang før, var det nok en gang en sterk opplevelse. Det setter ting litt i perspektiv og man innser hvor heldig man er som får lov til å drive med akkurat det man elsker hver dag.
At hverdagen hjemme er blitt ganske styrt av tidspress – noe jeg vel å merke har valgt helt selv – kom også tydelig frem på turen.
- Jeg klarer ikke å gå sakte… Uansett om jeg ikke går noen konkret plass, går jeg fort og det er ikke så lett å endre på!
- Jeg klarer ikke å vente – når man er med på opplegg som guidede turer er det ofte lagt inn litt ekstra tid her og der. Ganske naturlig ettersom det gjerne er mange mennesker som skal koordineres, spise, gå på do osv.. Hæ? Bare vente her i 20 (!) minutter? Uten å gjøre noe?!
- Jeg klarer absolutt ikke å gjøre «ingenting»!
Jeg er hele tiden «redd» for å føle at jeg kunne fått mer ut av tiden… Faktisk ganske slitsomt, men heller ikke så lett å endre på en helg. Når du prøver å slappe av litt og kjenner det som en hær med maur som invaderer kroppen og man bare MÅ gjøre noe..
Stakkars Jean, som i tillegg er helt motsatt av meg på det området 😛
Uansett en veldig fin helg hvor vi fikk både gjort mye OG slappet av litt!
Siden hestene gikk ganske effektivt forrige uke, gikk det helt fint at de fikk et par rolige dager på beitet i helgen. I går kveld ble det en bøy og tøy økt på begge så de skal være klare for kveldens dressurtrening. Programridning med Lillan 🙂
Det kan være fint å reise bort i blant, men det er enda bedre å komme hjem når man er så heldig å ha så mye å komme hjem til <3
Klem Heidi